Den bisarre amerikanske valgkampen ruller videre med de siste «avsløringene» om hva Kerry og Bush gjorde eller ikke gjorde i Vietnam. Kerry var der og drepte vietnamesere, men blir beskyldt for ikke å ha vært heroisk nok. Bush var der ikke, men fremstiller seg desperat som en som gjorde ærverdig tjeneste. Underteksten er selvfølgelig at begge slåss om stillingen som den tøffeste og hardeste i den «krigen mot terrorisme» som fortsetter å bli utkjempet uten noe løfte om en avslutning. Det velgerne forventes å ønske seg er en president som kan beskytte dem mot frykten de alle tenkes å lide av. Det siste eksempelet på denne retorikken kom fra visepresident Dick Cheney som nylig sa at velgerne «... må fatte den rette beslutning. For hvis vi fatter den gale beslutningen, er faren til stede for at vi vil bli angrepet igjen.» Som støtte for denne oppsiktsvekkende påstanden om at en Kerry-administrasjon vil kunne lede til et nytt 11. september, finnes ikke snev av argumentasjon. Cheney appellerer direkte til folks overlevelsesinstinkter. Han utnytter til fulle det nye, internasjonale politiske klimaets første prinsipp: At overlevelse er trumfkortet i enhver politisk debatt og at demokratiske, rettslige og etiske hensyn må spille en underordnet rolle. Læren om at enhver politisk orden må baseres på innbyggernes grunnleggende krav om selvoppholdelse kan føres tilbake til den britiske filosofen Thomas Hobbes. Det var han som for over tre hundre år siden beskrev livet som «nasty, brutish and short» og så opplyst despoti og våpenstillstand som det beste vi kan håpe på. I dag har Hobbes sine disipler i Bush, Putin og Sharon – brutale statsledere i kamp mot en fiende de betrakter som fullstendig fanatisk, livsfarlig og fast bestemt på å eliminere deres stater og innbyggere. I sympati med Putin og ofrene for tragedien i Beslan, sa Sharon nylig at «... terror ikke har noen begrunnelse, og at tiden er inne for at den frie, anstendige og humanistiske verden går sammen for å nedkjempe denne fryktelige epidemien». Sharon har selvsagt rett i dette. Terrorisme av den typen som gisseltagerne i Beslan, Al Qaida og organisasjoner som Hamas står for, innebærer å behandle uskyldige mennesker som rene midler uten respekt for selv et minstemål av menneskeverd. Den mest ekstreme implikasjonen av internasjonal terrorisme er at hele jorda er en slagmark, og at ingen noensinne skal kunne føle seg trygge. Selv om dens direkte virkninger som regel er begrensede (såfremt masseødeleggelsesvåpen ikke tas i bruk), søker den å holde hele befolkninger som gisler. Dens politiske taktikk går ut på å skaffe mest mulig oppmerksomhet, samt destabilisere politiske og økonomiske systemer, med en metode som i sitt vesen er nihilistisk. Det finnes ingen rettferdiggjørelse for folk som i månedsvis planlegger hvordan de skal slakte hundrevis av barn på deres første skoledag etter ferien. Antagelig må man tilbake til det tyske SS sine utrenskninger på 1940-tallet, for i Vesten å finne et tilsvarende nivå av dehumanisering.