Svært ofte føler venstresida at motstanderne er «økonomene». Ofte ender venstresida opp med å argumentere for at «man ikke bare må tenke økonomi». Noen radikale økonomer mener at den politiske rollen økonomisk teori spiller, skyldes at teorien blir misbrukt. De mener at teorien brukes på en altfor enkel og ensidig måte. Men fortsatt snakker de om én økonomisk teori, som om det ikke finnes alternative teorier. Dermed blir motstand mot den nyliberale politikken til en motstand mot «økonomer», mot det å tenke «økonomisk». Ap-politiker Asmund Kristoffersen kritiserer forslagene fra pensjonskommisjonen for å være «utarbeidd på eit reint økonomisk grunnlag», ikke for å være utarbeid på et feilaktig teoretisk grunnlag. (Klassekampen 11. september 2004). Det mentale hegemoniet til nyklassikernes frikonkurranse teori gjør at SV ikke hadde noen grunnleggende innvendinger eller teoretisk kritikk av Victor Normans nye konkurranselov. Klassekampens redaktør hyller SAS-utfordreren Norwegian Airshuttle hemningsløst fordi man er for konkurranse og mot monopol. Store deler av venstresida har ikke en grunnleggende kritikk av den rådende nyklassiske økonomiske teorien, utover at den er for «snever» eller at den misbrukes. I en kronikk i Klassekampen formulerte Anders Skonhoft, professor i økonomi ved NTNU, dette slik: «Men mitt hovedanliggende her er – de problemene Hjelseth reiser hvor poenget hans, noe forenklet, er at økonomisk teori produserer politiske resultater. Jeg tror på mange måter Hjelseth har rett i dette, men jeg tror ikke dette egentlig skyldes at det er for få konkurrerende økonomiske teorier, eller at nyklassisk teori er dominerende. Snarere skyldes det at analysene som forskerne leverer ofte er for snevre, og at mange indirekte effekter som ofte kan ha stor betydning, utelates. Særlig problematisk er dette når det skjer innenfor den anvendte forskningen. Her vil oppdragsgiver, enten det gjelder private eller et departement, ofte ha enkle svar, gjerne preget av et ønske om at privatisering og konkurranseutsetting er 'samfunnsøkonomisk lønnsomt'.» (Klassekampen 11. februar 2004) Det er symptomatisk at Skonhoft går inn på den idehistoriske bakgrunnen for nyklassisk teori. Er det ikke slik at teorien ble utformet som et svar på Smiths, Ricardos og Marx' arbeidsverditeorier? En arbeidsverditeori gjør det mulig å snakke om utbytting. Nyklassisk teori – hvor kapital og arbeid inngår som likestilte produksjonsfaktorer og avlønnes etter sin produktive innsats, hvor det ikke finnes «renprofitt», ble etter min oppfatning bevisst utformet for å imøtegå ulike arbeidsverditeorier. I nyklassisk teori kan personer eie aksjer, drive dank, men få millioner i utbytte, fordi en har bidratt med «kapital». Det var ikke tilfeldig at den endelige matematiske formuleringen av nyklassisk teori har tittelen «A theory of value» (Debreu 1959). Teorien beviste at en spesiell organisering av økonomien (perfekte marked) gir den beste mulige utnyttelse av samfunnets ressurser. Men forutsetningene for at dette skal være riktig, er ekstremt urealistiske (perfekt informasjon, perfekt rasjonalitet, gitt teknologi, gitte priser og så videre). Man må i det minste stille spørsmålet om ikke årsaken til at man valgte disse ekstreme, helt urealistiske forutsetningene var at hver og en av dem var helt nødvendige for å få de spesielle politiske «resultatene» som modellen gir. For de nyliberale resultatene kommer som perler på en snor: Planøkonomi er ikke mer effektivt enn frie markeder. Utbytting finnes ikke, bare «faktoravlønning». Statlige inngrep, toll, skatt, subsidier og fagforeninger – alt skaper ineffektivitet/produksjonstap i forhold til «frikonkurranseløsningen» (FKL). Tilsvarende kan man matematisk bevise at frihandel er best. Det avgjørende er at FKL er et referansepunkt for hva som er riktig økonomisk. Alle innser at vi trenger en stat, men teorien sier: Jo mindre stat – desto mer effektivitet. Jo mer frihandel – desto mer effektivitet. Jo flere aktører i markedet – økt mer konkurranse og økt effektivitet. Det er ikke slik at departementer og private oppdragsgivere legger føringer på hva svarene skal være i anvendt forskning. Men hvilken forsker eller embetskvinne kan ha et annet mål enn bedre ressursutnyttelse og økt velferd? Bedre ressursutnyttelse = økt konkurranse = flere aktører i markedet = deregulering og konkurranseutsetting. I det konkrete tilfellet kan en selvsagt ha ulik oppfatning av hvilke «imperfeksjoner» som finnes, men målet «økt konkurranse», «frie markeder», «økt frihandel» og FKL som nøytral standard for effektiv ressursutnyttelse blir tatt for gitt av både forsker og oppdragsgiver. Skonhoft skriver: «Fagøkonomen, og lærebøkene, skal på en best mulig måte analysere hva som skjer ved tiltaket, men det er ikke analytikerens oppgave å vektlegge de ulike pengemessige størrelsene, og interessene, opp mot hverandre.» Men hvorfor skal ikke fagøkonomen kunne legge sammen pengebeløp – hvis der er regnet ut på «best mulig måte»? Enhver kan regne ut at norsk landbruk er et subsidiesluk så lenge en ikke setter spørsmålstegn ved at bønder i fattige land tjener brøkdeler av det norske bønder tjener? Skal den nøytrale «fagøkonomen» regne med norske lønninger? For de lave prisene på produkter fra tredje verden land inneholder et veldig ulikt bytte. En norsk arbeidstime kjøper ti, tjue kinesiske arbeidstimer. Skal slike arbeidstidsberegninger gli inn i lærebøkene? Eller er dette «verdispørsmål», i motsetning til å ta dagens priser og lønninger for gitt? Det er i slike spørsmål hvor «økonomisk teori» viser sin styrke – ideologien («resultatene») er bygd inn i forutsetningene. Når man anser dem for et holdbart teoretisk utgangspunkt så følger nyliberalismen med logikkens nådeløse kraft. Det er ikke snakk om noe misbruk. Skonhoft refererer Nobelminneprisvinner Stiglitz i sin kronikk, men nevner ikke Stiglitz' understatement i Nobelforedraget: «But one cannot ignore the possibility that the survival of the paradigm [nyklassisk økonomisk teori] was partly because the belief in the paradigm and the policy prescriptions that were derived from it, has served certain interests». Vi klarer vel å gjette hvilke interesser teorien har tjent. For venstresida er det viktig å innse at at nyklassisk teori ikke er noe nøytralt redskap for tanken som høyresida misbruker for sine formål. Teorien er lagd for å tjene deres formål.