Hva er det å si? Så du landskampen på onsdag? 1-1 mot Hviterussland! Herr-e-gud! Men så fikk i alle fall John Arne Riise to nye grunner til å gråte. Resultatet og det han presterte. Det laget presterte. Har ikke sett verre! Har du? Tror til og med morfaren min kunne styrt den norske midtbana bedre enn Andresen og Hoseth, og han har vært dau i over ti år. Han var høydehopper dessuten, ikke fotballspiller. Men det hadde ingen merket om han hadde vært med i gårsdagens 11er. Men greit. Nok om det. Ringte ikke for å mase om det. Ellers da? Opp og ned? Mest ned? Jaja. Det kan ikke gå på skinner for oss alle. Hm? Neida, mente ikke at det går på skinner for meg, men for noen! Jeg vet at det finnes skinner i denne byen, og føler meg rimelig overbevist om at noen går på dem. Noen får det til. Ser jo smilende ansikter i avisa hver dag, ikke sant? Hvem er det som smiler som ikke går på skinner? Så den er grei. Men kjærligheten, da? Jeg liker å tenke på kjærligheten som en invasjon fra ytre rom. Som et språk jeg ikke forstår. Som noe fremmed og grønt og livstruende. Noe jeg gjemmer meg fra. Noe de andre får ta seg av. De som snakker flytende Mars og flytende Neptun. De som ikke pisser på seg så fort gravitasjonskrafta forsvinner. Som er nysgjerrige og verdensvante. Som har våpen. Som har diplomater. Som har et brennende ønske om å utvide horisonten sin (dem om det). Folk som tåler en støyt, altså. Jeg holder meg her inne så lenge. I det indre rom. I det innerste rommet i en avlang leilighet klemt inn langt øst i byen. Et sted ingen ser meg. Best sånn, ikke sant? Slå av lyset og spionere på naboen. Der har du meg. Aldri på vei. Langt her inne. Og du? Var du ute i går? Skal du ut i kveld?