I Klassekampen 1. september forteller Bjørn Vassnes om en studie utført i USA, av Zeynep Benderlioglu med flere, publisert i et vitenskapelig tidsskrift i år. Forskerne fant der at forsøkspersonene med mindre symmetriske trekk utviste mer aggresjon da de ble satt på en arrangert prøve, enn de med mer symmetriske trekk. Vassnes skriver videre at dette tyder på at «asymmetri er et signal på at ikke bare utseendet er blitt forstyrret, men at også hjernen er blitt hemmet i utviklingen», noe Benderlioglu spekulerer om kan stamme for eksempel fra ugunstige forhold under svangerskapet. Ikke har jeg lest originalartikkelen, så jeg vet ikke om forfatteren har tatt det med i sin egen drøfting av mulige feilkilder og begrensninger for sine funn, men Vassnes nevner i alle fall ingenting om det som for meg framstår som en bokstavelig talt iøynefallende feilkilde med denne studien. Fra før «vet» man at de som er mer symmetriske, oppfattes som penere og mer attraktive. Av uvisse grunner er de visst også friskere enn de asymmetriske. Vi oppfører oss annerledes overfor attraktive mennesker enn vi gjør overfor mennesker vi oppfatter som mindre pene eller alminnelige, vi smiler mindre og søker mindre blikkontakt hvis vi synes noen er mindre pen – alt dette vet vi fra før. Da er det nærliggende å tenke seg at nettopp omgivelsenes respons på ens egen person preges i negativ retning hvis man har et asymmetrisk ansikt. Hvis man mener at mennesker dannes i møtet med andre, er det innlysende at det blir et annet menneske av noen som verden smiler til fra de er helt små, enn av noen som ikke trekker til seg de varme, søkende blikk eller får de strålende, bekreftende smilene. Slikt sett kan man si at gruppen med symmetriske utseender har levd sine liv fram til deltagelsen i dette iscenesatte forsøk i kraftig motbakke, sammenlignet med de symmetriske. Kan man da forvente at de to gruppene viser samme grad av aggresjon, eller beherskelse av den? En av de første grunnsetninger man lærer om kvantitativ forskning er at sammenheng mellom to faktorer beviser ikke at det ene forårsaker det andre, og om ikke forskeren var klar over det burde Vassnes kunnet påpeke det i sin artikkel i Klassekampen.