Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Verdien av dissens

Den største synd i enhver sosial enhet er illojalitet. I ekteskapet kalles det «utroskap», i bedriften «underslag», i nasjonen «forræderi», i staten «landssvik», i religionen «blasfemi». Man kan glatt drepe, terrorisere sine nærmeste, voldta, utsette andre mennesker for de mest bestialske pinsler – og slippe unna med en fengselsstraff på to til fem år. Men i det øyeblikk man tar en kopi av en hemmeligstemplet dokumentmappe og overgir det til en sovjetisk diplomat eller en engelsk journalist, slår staten til med en straff på tjue år bak murene. I alle samfunn kvalifiserer illojalitet til lovens strengeste straff. En rekke internasjonale hendelser den siste tiden minner oss om lojalitetens begrensninger. I april ble den israelske atomtekniker Mordechai Vanunu løslatt etter å ha sonet 18 års fengselsstraff for forræderi. Vanunu avslørte at Israel i hemmelighet produserte atomvåpen – på tross av landets forsikringer om det motsatte; Våpenekspert i det britiske forsvarsdepartementet, David Kelly, fortalte BBC-journalist Andrew Gilligan om sine mistanker om at regjeringen spritet opp rapporten om Iraks masseødeleggelsesvåpen; Katharine Gun, som var oversetter på den britiske avlyttningssentralen i Cheltenham, ga avisa The Observer dokumentet som viste at USA og Storbritannia avlyttet medlemmene av FNs sikkerhetsråd for å intensivere sitt politiske press før en mulig FN-resolusjon om å gå til militær aksjon mot Irak; Da torturen av irakiske sivile i Abu Ghraib ble kjent, var det takket være at militærpolitimann Joseph Darby gikk bak ryggen på sine medsoldater og ga en CD med bilder til etterforskere i det amerikanske militæret. Alle «sladrehankene» i disse eksemplene har betalt en høy pris for sin illojalitet. Men i en situasjon hvor bedrifter og statlige institusjoner i økende grad blir avslørt for manipulasjon må verdien av dissens anerkjennes. Fra mikro- til makroplan endrer illojalitet alvorlighetsgrad. På makroplan finner vi religion. Det første bud lyder: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Logikken bak religionens absolutte lojalitetskrav vitner om en tro på at samfunnet fungerer best om tvil blir skjøvet til side og moral en gang for alle er nedfelt i noen enkle, skrevne regler. I prosessen med å følge standardvilkårene tegnet opp i de religiøse dogmene finner mennesket en tilfredsstillelse i å ikke lenger være nødt til å dvele ved moralske veivalg. Freud sammenlikner prosessen med førerdyrkelse: Det å gi seg hen til den fascistiske bevegelse er lik en rus; man er ikke lenger i tvil hva man skal vie livet sitt til; man er inkludert i et kjærlig fellesskap; så lenge man forblir tro mot føreren er man sikret hans uendelige omsorg? Mens føreren sier: «Jeg er ingen ting, nasjonen er alt», sier profeten at han kun oppfyller guds hellige manus. Å følge profeten eller føreren innebærer å si fra seg ansvar for egne handlinger og erstatte det med tankeløs lojalitet.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?