Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hva skal vi gjøre med Hagtvet?

Runar Døving

Vi som er født etter 1960 har vært lei denne debatten siden vi lærte å lese. Til Braanen og Klassekampen vil jeg foreslå at det ikke er særlig vits i å diskutere med Bernt Hagtvet. Det er noen mennesker som har bestemt seg, som aldri tar feil. De kalles patologiske besserwissere. Denne sykdom rammer seierherrene, de som skriver historien. Hagtvet vil at venstresiden skal åpne alle innlegg med bikt, med trosbekjennelsen (menneskerettighetene), avsverge kommunismen i fortid og nåtid, og gi ham rett i alt før han vil starte en diskusjon. Og selv da viker han ikke en tomme. At nye generasjoners radikale skal avsverge Pol Pot er bare barnslig. Foreslår at Braanen glemmer debatten og mannen. Han har dessverre ikke evner til å se nyanser. I så måte ligner han langt mer på den totalitære tradisjonen han kritiserer enn på Klassekampens evne til å tenke andre tanker. Som samfunnsviter var det fantastisk å lese Marx' «Kapitalen», men at jeg gjør det i voksen alder og ikke som pensum, er en skandale. Som hjernevasket post-kald krig hadde jeg utdefinert mannen. Boka er pedagogisk, åpen, velskrevet og humoristisk, en briljant innsikt i økonomi. At folk som Hagtvet skal få nye generasjoner samfunnsvitere fra å lese Marx er trist. Tanken om at sosialismen kan være liberal, er for oss som tenker politikk åpenbar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

En fornærmelse?

Paul Bjerke

George Bush skal ha ære for en ting. Han står iblant for det han gjør. Når han bomber Irak for å innføre «the american way of life» i Midtøsten, står han for det. Og når han gjennomfører tidenes største skattelette for den allerede steinrike amerikanske overklassen, framstiller han det ikke i ettertid som et håndslag til de fattige. Verre er det med moderniseringsminister Meyer. På Høyres kommunalkonferanse i helga anklaget han «fagbevegelsen og deler av forskermiljøene for å drive usann skremselspropaganda om regjeringens privatiseringsiver».En sak er at denne «skremselspropagandaen» bygger på solid dokumentasjon. Det var riktignok ikke dagens regjering, men Kåre Willochs, som gjennomførte en total privatisering av boligmarkedet og startet privatiseringen av kringkastingen i første halvdel av 1980-tallet Og det var ikke Erna Solberg, men tidligere høyreleder Jan P. Syse som privatiserte energisektoren – med tidenes strømsjokk som resultat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Ap og EU

Bjørgulv Braanen

Arbeiderpartiets interne EU-debatt er i full gang. Mandag denne uka hadde Drammen Ap invitert Trond Giske og Thorbjørn Jagland til å innlede. Jaglands hovedargument for EU, slik vi oppfattet det, var at den norske sjølråderetten var mer eller mindre fiktiv, og at den eneste måten å få innflytelse over det som gjelder oss selv var å bli medlem. Han la også vekt på EU som fredsprosjekt mellom Frankrike og Tyskland. Jagland mente også motsetningen mellom Vesten og den muslimske verden ville bli mindre hvis Tyrkia ble med i EU. «Vi må alliere oss med den mest progressive enheten i verden», sa Jagland. Trond Giske argumenterte på sin side for at et norsk medlemskap i EU ville gjøre det vanskeligere å kjempe for sosialdemokratiske verdier. Han la spesielt vekt på den økonomiske politikken, der EU-medlemskap gjennom felles rentepolitikk og stabilitetspakten ville gjøre det umulig å føre en sosialdemokratisk motkonjunkturpolitkk. Han viste til at de fleste EU-land hadde høy, kronisk arbeidsløshet, og han fryktet at Norge ville gå samme veien. Giske la også vekt på at Norge ved EU-medlemskap ville miste sin selvstendige stemme i internasjonale fora, og at de færreste hadde fått med seg at EU er i ferd med å innføre en felles utenrikspolitikk for unionen. Han argumenterte også for at forskjellene mellom EU-medlemskap og dagens EØS-tilknytning er store. Til tross for at debatten foregikk på hjemmebane for Thorbjørn Jagland, kom Trond Giske overraskende bra fra debatten. Jagland var lite konkret på hvordan en sosialdemokratisk politikk kunne fremmes i EU, det var EU som geopolitisk fredsprosjekt som sto i sentrum for argumentasjonen. Debatten i Folkets Hus i Drammen mandag gir bud om at EU-motstanden fremdeles står svært sterkt i Arbeiderpartiet, og at debatten på ingen måte blir noen seiersgang for ja-sida. EU-motstanderne er godt skolerte og holder god kontakt. Sannsynligvis vil det ble flertall for et ja til medlemskap også denne gangen, men det er ingen entusiasme for å skyve dette spørsmålet i forgrunnen, slik at det vil forpurre ambisjonene om å danne en flertallsregjering etter valget 2005. Det lover godt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn