Finnes det et tyntflytende serum i det norske politiske systemet som bidrar til å undergrave ethvert forsøk på å bygge opp en konsekvent opposisjon til den 60 år gamle logrende utenrikspolitiske tradisjonen i Norge? Det er grunn til å stille spørsmålet etter at SV og Senterpartiet, to partier som på det skarpeste har kritisert regjeringens støtte til Irak-okkupasjonen, i den utvidete utenrikskomiteen før helga aksepterte at Norge skal utdanne irakiske politioffiserer. Det skjer i en situasjon der landet er okkupert av USA og en relativt bred motstandsfront betrakter styret i landet som et illegitimt marionetteregime, eller quislingregime, som det heter på godt norsk. Motstandsbevegelsens enkle poeng er at USA må kapitulere og starte tilbaketrekkingen før det er mulig å danne en legitim regjering i Irak, og dermed skape grunnlaget for stabilitet og varig fred. SV og Sp har tidligere gått kraftig ut og kritisert Jan Petersen og Bondevik-regjeringen for at den etter den første motstanden mot krigen, har brukt resten av tida til å forsikre USA om at de aksepterer og støtter okkupasjonen, også militært. Med vedtaket i den utvidete utenrikskomiteen står de to partiene nå i fare for å underminere sin egen argumentasjon. Det vil deres motstandere vite å utnytte. Under et debattmøte i Oslo mandag benyttet for eksempel KrFs Lars Rise sjansen og argumenterte for at SV og Sps støtte til offisersutdanningen viste at det var bred politisk enighet i Norge om å stabilisere okkupasjonsregimet. Åslaug Haga og Kristin Halvorsen hadde ikke annet å gjøre enn å mumle noen setninger om referatforbud fra møtene i den utvidete utenrikskomiteen. Det er vanskelig å se hva Sp, og spesielt SV, har å tjene på å akseptere en slik støtte til okkupasjonen. Den strir mot hele den grunnleggende argumentasjonen disse partiene for øvrig benytter seg av når de kritiserer regjeringens Irak-engasjement. Selvfølgelig finnes det situasjoner der en kritisk opposisjon er nødt til å inngå politiske hestehandler, men hva var i tilfelle innsatsen denne gang, og hva fikk SV og Senterpartiet betalt?