Av de fortellingene i den greske mytologien som handler om musikk, er vel historien om Orfeus og Eurydike den mest kjente: Historien om sangeren som sang seg ned i dødsriket for å hente tilbake sin elskede og sviktet på veien «opp» i livet igjen. Denne myten kan tolkes på mange måter, men hovedpoenget er vel tross alt hvordan musikken gjennom Orfeus tilføres en forandrende kraft, med andre ord at musikken i de riktige hender, kan gjøre langt mer enn bare å behage øret. Det var derfor ganske naturlig at de første operakomponistene grep fatt i denne greske mytologiens stjernesolist da de rundt år 1600 mente å ta opp igjen arven etter de greske tragediedikterne. (Disse første operakomponistene trodde at de greske tragediene ble sunget, noe de visstnok ikke ble.) Denne myten krever jo bent frem musikalsk behandling. Det er, vil mange hevde, bare gjennom musikken at Orfeus kan fremstå i full skikkelse og da kanskje først og fremst som operahelt.