Det er et kjent fenomen at maktpersoner krydrer planene sine med fancy ord for å få dem til å virke mer attraktive eller mindre totalitære. Slike metoder setter smak på ethvert moderne demokrati. I skolesammenheng er de særlig effektive fordi et mindretall av elevene og de ansatte ved skolene virkelig setter seg inn i svære politiske publikasjoner fra utdannings- og forskningsdepartementet, men heller baserer oppfatningen sin på de tabloidprega framstillingene fra de store mediene. Man skal lete lenge etter en niendeklassing som kjenner til stortingsmelding 30 fra utdannings- og forskningsdepartementet eller en lærer som har lest mer enn forsida. Denne meldinga tar for seg hvor viktig elevmedvirkning er for å bidra til engasjement og for at opplæringa i så stor grad som mulig skal kunne tilpasses hver enkel elev. Videre vises det til evalueringsrapporten fra Differensieringsprosjektet i videregående opplæring som understreker at medvirkning og medbestemmelse ikke betyr at eleven skal bestemme, men ta del i og være aktiv i planlegging, gjennomføring og vurdering av egen læring. I kontekst av stortingsmeldinga betyr altså medbestemmelse ikke medbestemmelse, men deltaking. Ingen elever har derimot verken vært med å bestemme eller deltatt i utforminga av stortingsmeldinga. Etter departementets vurdering fungerer opplæringa i og til demokrati i skolen godt. Læreplanen for grunnskolen gjør det klart at elevene både gjennom elevrådsarbeidet og undervisninga i samfunnskunnskap skal få kjennskap til demokratiske prinsipper og regler. Elevrådsstrukturen er altså et bra prinsipp som må opprettholdes som det er, selv om det ikke innebærer reelt involverende demokrati, men et forsøk på å gi elevene en opplæring i demokrati. Elevrådsrepresentantene skal skoleres for å kunne utføre en jobb som demokratiske representanter. Siden denne skoleringa ikke gjelder alle elevene, kan elevrådene fort bli elitedemokrati som bare tar hensyn til representantenes oppfatninger og meninger. Dessuten unnlater skoler ofte å gi elevrådet opplæring for å sikre deres egne interesser. Det er enklere for rektor å peke på sin egen skole sitt elevråd og si at det er et velfungerende elevdemokrati, når elevdemokratiet ikke har den kunnskapen om formell saksgang og demokrati som trengs for å kunne uttale seg. Enkelte skoler tar en snarvei forbi læreplanen: De avskaffer valgprosessen, og håndplukker i stedet elevrådsrepresentantene på grunnlag av lærernes og administrasjonens ønsker. På denne måten kan administrasjonen sikre at elevrådet jobber med de riktige sakene og ikke står i opposisjon til rektors avgjørelser. Elevrådene blir også oversett i viktige saker, eller slått ned på i saker som kan være skadelige for administrasjonens integritet.