Det er en grunnleggende uenighet i norsk politikk om synet på globaliseringsprosessen og EU. Tilhengerne av EU ser markedsliberaliseringen, den såkalte «globaliseringen», som en uavvendelig prosess. Forsøk på utvikle politikk med utgangspunkt i de eksisterende nasjonalstatene er derfor enten fånyttes eller reaksjonære. Selv om EU kan bidra til markedsliberalisering, er det ingen vei utenom fordi målet er å gjenskape den tapte politiske styringen på global, eller mer realistisk, EU-nivå. Det andre synet, som har vært det tradisjonelle på norsk venstreside, er at forsvaret av velferdsstaten og andre rettigheter arbeiderbevegelsen har opparbeidet, i svært mange sammenhenger vil ha en nasjonalstatlig ramme. Dette er ikke alltid begrunnet med så mye nasjonalt patos, som det er en konstatering av at en opphevelse av slike reguleringer, som oftest betyr markedsliberalisering og privatisering. EU vil i dette perspektivet i første rekke bety en uønsket forflytning av makt til markedet eller byråkratiske organer som har markedsliberalisme som uttrykt målsetning. Disse motsetningene er et slags «Great Divide» i norsk politikk, og det kan synes vanskelig å bygge bro. Det samme ser en i hele EU-området, der det stadig oftere snakkes om motsetningene mellom nasjonalstatene og EU. I den forbindelse er det verdt å lytte til den danske historikeren Uffe Østergaard, som i et intervju med Weekendavisen i sommer sier at en rekke forskere og politikere har undervurdert styrken i det nasjonale. Østergaard er Jean Monnet-professor og til daglig leder av Dansk Institut for Internationale Studiers holocaust-avdeling og definerer seg selv som en del av den europeiske eliten. Østergaard er spesielt selvkritisk i forhold til 1980-tallets dekonstruering av nasjonalstaten, der forskerne «var litt for opptatt av» å gjøre nasjonalstatene til en konstruksjon, skapt av nasjonalistiske bevegelsers svindelforsøk. Østergaard viser til at nasjonalstatene langt på vei har vært en suksess, som folk oppriktig er glade for, fordi de garanterer politisk demokrati og sosiale rettigheter. «Man må erkjenne at folk gjør en rasjonell investering i nasjonalstaten», sier han.