Da jeg var liten visste de voksne alt. Hvis jeg ikke visste hvordan jeg skulle tre en mark på kroken, for eksempel, var det bare å spørre pappa. Var det et ord jeg ikke visste hvordan jeg skulle skrive, særlig på engelsk for det var ganske vanskelig, så hadde frøken svaret. Det var en verden av spørsmål som ble besvart. Om jeg forsto alt, er heller usikkert, men jeg visste som regel hvem jeg skulle spørre. Siden har det gått nedover. Først kom puberteten og en hel masse spørsmål en bare ikke kunne stille en voksen person og kanskje ikke engang til ei venninne for det var så pinlig, og en måtte finne ut av en hel del ting med bare en svett naturfagstime og fnisete lesing av «Starlet» som grunntrening. Nå kunne en jo selvfølgelig «spørre Nina» som utbroderte sin visdom på rosa sider et sted rundt midten av bladet, men i de dager gikk korrespondansen tregt per brevpost og det var gjerne like relevant å slå opp i leksikonet av gamle blader når en først var ute for noe. De voksne begynte å ta stadig mer feil, og selv om enkelte av dem kunne en hel del matte, var det klart at ingen av dem noen gang hadde vært på min alder. Det eneste en fortsatt kunne stole på var at det som sto i boka på skolen var det samme en skulle skrive på prøven, og da var det sant og en fikk rett, eller feil hvis en ikke husket selvfølgelig.