Den 13. juli i år døde den tyskfødte dirigenten Carlos Kleiber, 74 år gammel. For andre enn de spesielt interesserte, er navnet kanskje ukjent. Så var han da også en dirigent som skydde all oppmerksomhet. Ga sjelden konserter, gjorde enda sjeldnere plateinnspillinger og lot seg aldri intervjue. Repertoaret hans bestod av noen få utvalgte verker som han til gjengjeld kjente tvers gjennom. Så er han da også blitt kalt «dirigenten med det minste repertoaret og de sjeldneste opptredene». Ja, av og til kan man lure på om han i det hele tatt likte å dirigere. Ofte gikk det et smertefullt drag over ansiktet hans når han dirigerte og smilet, som av og til fòr over ansiktet hans, virket tvungent. Han så rett og slett plaget ut. Det er mulig at han gjennom kroppsspråk og mimikk prøvde å fortelle oss at klassisk musikk er fine greier, men vi lot oss ikke overbevise. Å se Kleiber dirigere, er en mild form for lidelse, uansett hvor gladguttaktig han innimellom prøvet å være.Å være dirigent når man ikke liker oppmerksomhet, må være litt kinkig. Samtidig øker det selvsagt oppmerksomhetsgraden. Kleibers fravær ga ham et nærvær i konsertlivet som mange av de andre dirigentene bare kunne drømme om. Og når han først ga en konsert eller gjorde en plateinnspilling, tydde gjerne kritikerne til ord som begivenhet, legendarisk, sensasjonelt, og så videre. Og som regel var det god grunn for superlativene. Hans tolkninger var alltid utrolig gjennomarbeidede, (han forlangte alltid mange prøver og fikk det), samtidig som de også virket spontane. Balansen i orkesteret var fullkommen, og hans evne til å lokke frem detaljer for å tydeliggjøre den musikalske formen, var unik. Skal jeg bruke ett ord for å fange inn hans fremste egenskap, må det bli konsentrasjon. Hans innspilling av Beethovens femte symfoni, kan stå som eksempel på dette. Aldri har vel de berømte åpningstaktene fra denne symfonien blitt spilt med en slik intensitet. Som lytter blir du umiddelbart trukket inn i dette mest kjente av alle symfoniske dramaer. Men samtidig kunne denne konsentrasjonen noen ganger føre til at tolkningen kunne bli vel stram eller bundet. Jeg synes nok at hans innspilling av Johannes Brahms' fjerde symfoni hadde vunnet seg på en noe ledigere fremførelse. Slik den nå er, er det som om den er ikledd korsett.