Historien om spikerfabrikkene i Sovjetunionen blir ofte brukt som eksempel på planøkonomiens elendighet. Den er som følger: Til oppbygging av det sosialistiske samfunnet trengtes det mye spiker. For å sikre stor produksjon, ble det innført et belønningssystem der fabrikkene fikk betalt per tonn spiker som ble produsert. Resultatet var at det ble produsert få, men store og tunge spiker. For å rette på dette ble belønningssystemet endret slik at fabrikkene istedenfor fikk betalt for antallet spiker produsert. Da begynte de å produsere mange små og lette spiker. Om historien er sann, vet jeg ikke. Men den illustrerer hvordan belønningssystemer påvirker hvordan bedrifter, institusjoner eller enkeltpersoner handler. De markedsliknende reformene som innføres i offentlig sektor her i landet, har mye til felles med Sovjet-systemet. To eksempler fra helsesektoren og skole- og universitetssektoren viser at disse kan føre til liknende uheldige tilpasninger. For å redusere køene og ventelistene i helsesektoren er det innført innsatsstyrt finansiering. Ordningen er slik at sykehusene tjener på å behandle mange pasienter. Siden kostnadene varierer mellom ulike sykdommer, er refusjonssatsen høyere for kostnadskrevende behandlinger. Da er det fristende for sykehusene å vri diagnosene mot slike som gir større betaling fra staten. Helse Sør er herostratisk berømt for sin kreative diagnoseføring. Men også andre sykehus har fått korreks. Annet er ikke å vente: Sykehusene tilpasser seg til insentivene, akkurat slik som spikerfabrikkene gjorde. Sykehus som trikser får større inntekter, men fordelingen av ressurser til helsesektoren blir ikke i tråd med hva samfunnet er tjent med. For å effektivisere produksjonen av universitetsutdanning tjener universiteter og høgskoler nå mer jo flere studenter de uteksaminerer. Da vil det lønne seg for dem å sette strykgrensa slik at flere står til eksamen. I England har vi sett eksempler på tilpasning til et system hvor skolene får mer penger jo bedre resultater elevene oppnår. Der er en lærer tatt i fusk. For å bedre situasjonen for skolen sin, hadde læreren hjulpet elevene til eksamen slik at de fikk bedre karakterer. Når en betaler for gode resultater, er det ikke overraskende at lærerne blir fristet til å «hjelpe». Men det er ikke bra for samfunnet at de som uteksamineres ikke har lært seg fagene.