Du kan bla til neste sideBla med piltastene

August, duftenes måned

Dag Skogheim

Jeg ser en gammel dame med to vesker på gangveien. Hun har satt sykkelen sin på stallen forlengst. Hun bruker to staver, vandrer besluttsomt på gangveien. At det er over 25 grader varme affiserer henne lite. Hun går besluttsomt, har hatt et ærend og skal hjem, hjem! For en uke siden så jeg at hun falt, med sine to vesker. Jeg har dårlige lunger så jeg kan ikke skynde meg, men gikk så fort jeg kunne bort til henne. Hun lo mot meg –: «Det var nære aue' sa kjærringa, hu sparka grisen i ræva!» Jeg hjalp den gamle damen opp, ? hun var flott der hun sto. Du kan dine klassikere, sa jeg, mange er i dag tifreds med total uvitenhet, skryter til og med av det, og greier seg med døgnets bagateller. Den gamle damen lo bare, takket meg med begge hender, samlet sine vesker og fortsatte. Hun har et hjem å gå til, jeg har til og med en veranda å sitte på. Men i denne verden vrimler det av gamle og unge helt uten å eie noe de kaller et hjem. Det tenker jeg på her jeg sitter på min veranda og filosoferer. I juni møtte jeg en bekymret person. Han hadde plutselig fått et asylektepar til nærmeste nabo. De har ni barn, sa han og ristet kraftig på hodet sitt. Den bekymrede fortalte at da han dristet seg til å spørre den fremmede familien hvorfor så mange barn, svarte de at de var sosialdemokrater. Den bekymrede så på meg med sinne i øynene, ?: «Møter du en full mann som driver omkring uten å ta et arbeid så er det enten en jævla sosialdemokrat eller kommunist. Jeg kjenner dem jeg, vokste opp med dem. De lever på sosialen og konsentrerer seg aldri om å tjene penger og greie seg selv.» Vel, vel, jeg tok ikke kraftig til motmæle. Noen mener virkelig at de har forstått og erfart mye før de fyller femti. Han var alt bekymret, ennå ikke fylt femti, visste lite om at intoleranse er tegn på hjelpeløshet. Men noe nytt er det ikke i verden. I natt skal jeg sitte på min veranda og høre alle fine lyder fra trær og busker, for jeg ser og hører så mye når det er mørkt. Slike evner har jeg, ? nådegaver spør du meg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

– Rammer de fattige

Even Tømte

I rammeavtalen til den nye WTO-avtalen, som ble vedtatt natt til søndag, ligger blant annet en gradvis nedbygging av tollbarrierer for landbruksvarer og fjerning av eksportsubsidier til landbruket. Spesielt det siste punktet har blitt framhevet som en viktig innrømmelse til de fattige landene, både av USA og EUs delegater, norske politikere og delegater fra de mektigste u-landene som Kina, India og Brasil.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Ble dere redde nå?

Maren Sæbø

Denne uka mørknet gulfargen på den amerikanske «terrormåleren» for Washington og Newark. Fargeskalaen som utgjør «terrormåleren» er en tilbakevendende grafikk på amerikanske tv-kanaler, der den har dukket opp med jevne mellomrom siden 11. september 2001. Som regel ligger den på gul, eller økt terrorfare. I New York har den ligget på oransje, høy, siden angrepet på World Trade Centre. Amerikanerne har sett lite til grønn, lav terrorfare. Oransjefargen denne uken dukket opp etter Pakistans arrestasjon av Ahmed Khalfan Ghailani, tanzanianeren som er mistenkt for å stå bak angrepene på de amerikanske ambassadene i Øst-Afrika i 1998. Dette var al-Qa'idas til da verste angrep, til sammen krevde de to bombene over 300 menneskeliv, flest i Nairobi. Pakistansk politi hevdet å kunne spore e-post fra Ghailanis datamaskin om angrep i USA og Storbritannia. Ved nærmere ettersyn viste maskinen å inneholde detaljerte filer om bygninger i Washington, Newark og New York. Deriblant New York-børsen og Verdensbanken og Pengefondets bygninger i Washington. Derfor, trafikkkork på Manhattan, stengte parkeringshus i Washington DC. Men ikke før hadde innbyggerne i USAs hovedstad på ny vent seg til militære i gatene så hevdet Washington Post at filene på Ghailanis datamaskin kunne være over tre år gamle, altså fra før angrepene i september 2001. Det pakistansk politi kan ha funnet var forberedelsene til 11 september 2001, ikke en plan for å forstyrre det amerikanske presidentvalget anno 2004. Uansett hvor gamle filene er, viser arrestasjonen hvor lite amerikanerne vet om al-Qa'ida. Det har tatt nesten seks år å finne Ahmed Khalfan Ghailani og knytte han til ambassadebombene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998. Man vet fortsatt lite om forberedelsene til 11. september 2001. To invasjoner og noen mindre operasjoner senere er det først og fremst avtaler med fremmede sikkerhetstjenester som utgjør grunnstammen i den amerikanske sikkerhetstjenestens jakt på al-Qa'ida, «basen». Arrestasjonen av pakistanske Muhammad Naeem Noor Khan, som førte til Ghailanis arrestasjon, skal ha blitt bistått av britisk og italiensk etterretning, foruten selvfølgelig pakistansk. Dette er for øvrig ikke noe nytt i amerikansk etterretningshistorie. Fremmede makters sikkerhets- og etterretningstjenester er nyttige allierte, uansett hvilke metoder de måtte være kjent for. Og det er her «krigen mot terror»s utilsiktede sivile tap (på amerikansk «collateral damage») skjer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn