Jeg ser en gammel dame med to vesker på gangveien. Hun har satt sykkelen sin på stallen forlengst. Hun bruker to staver, vandrer besluttsomt på gangveien. At det er over 25 grader varme affiserer henne lite. Hun går besluttsomt, har hatt et ærend og skal hjem, hjem! For en uke siden så jeg at hun falt, med sine to vesker. Jeg har dårlige lunger så jeg kan ikke skynde meg, men gikk så fort jeg kunne bort til henne. Hun lo mot meg –: «Det var nære aue' sa kjærringa, hu sparka grisen i ræva!» Jeg hjalp den gamle damen opp, ? hun var flott der hun sto. Du kan dine klassikere, sa jeg, mange er i dag tifreds med total uvitenhet, skryter til og med av det, og greier seg med døgnets bagateller. Den gamle damen lo bare, takket meg med begge hender, samlet sine vesker og fortsatte. Hun har et hjem å gå til, jeg har til og med en veranda å sitte på. Men i denne verden vrimler det av gamle og unge helt uten å eie noe de kaller et hjem. Det tenker jeg på her jeg sitter på min veranda og filosoferer. I juni møtte jeg en bekymret person. Han hadde plutselig fått et asylektepar til nærmeste nabo. De har ni barn, sa han og ristet kraftig på hodet sitt. Den bekymrede fortalte at da han dristet seg til å spørre den fremmede familien hvorfor så mange barn, svarte de at de var sosialdemokrater. Den bekymrede så på meg med sinne i øynene, ?: «Møter du en full mann som driver omkring uten å ta et arbeid så er det enten en jævla sosialdemokrat eller kommunist. Jeg kjenner dem jeg, vokste opp med dem. De lever på sosialen og konsentrerer seg aldri om å tjene penger og greie seg selv.» Vel, vel, jeg tok ikke kraftig til motmæle. Noen mener virkelig at de har forstått og erfart mye før de fyller femti. Han var alt bekymret, ennå ikke fylt femti, visste lite om at intoleranse er tegn på hjelpeløshet. Men noe nytt er det ikke i verden. I natt skal jeg sitte på min veranda og høre alle fine lyder fra trær og busker, for jeg ser og hører så mye når det er mørkt. Slike evner har jeg, ? nådegaver spør du meg.