Sosiale fellesskap har alltid vært viktig for menneskene, uansett om disse utvikles gjennom familie og naboer, på arbeidsplassen eller gjennom internett. Dagens samfunn blir imidlertid stadig beskyldt for å lede til svekkede sosiale relasjoner, økende individualisme og overflatiske omgangsformer. Trekkene settes gjerne i sammenheng med økonomisk nyliberalisme, og det liberale blir likestilt med egoisme, ensomhet og fremmedgjøring mellom mennesker. I studien «Blindernstudent – fellesskap og identitet til sted i kontekst av Oslo; en studie av Blindernstudenters opplevelse av sosiale dimensjoner ved studenttilværelsen i Oslo», har jeg sammenlignet studenters fortellinger om sine sosiale nettverk med forestillingene om det sosiale miljøet. Funnene tyder på at forestillingene om det sosiale miljøet er vel så viktige for opplevelsen av omgivelsene som hvor mange og gode venner en har. Til tross for gode personlige nettverk, er det flere som mener at de er omgitt av et mangelfullt sosialt miljø. Studentene ser blant annet overflatiske omgangsformer i by, vestlig markedsliberalisme og individualisme, samt spesifikke sider ved norsk kultur som årsaker til det manglende sosiale samholdet. Men individualisme innebærer imidlertid ikke nødvendigvis egoisme. Og det liberale innebærer mer enn markedsliberalisme. Individualisme i betydningen individer som manøvrerer i et spill om makt og kulturelt bestemt suksess er verken et nytt eller spesielt vestlig fenomen. Også mennesker som lever i «fellesskapsorienterte» samfunn er individualister i en slik forstand, selv om maktutøvelse kan være maskert bak en forståelse av «det felles beste». En skal ikke glemme at det alltid er mennesker som bestemmer hva som er «normalt» og godtatt. En viktig forskjell mellom «individualistiske» og «fellesskapsorienterte» samfunn ligger derimot i hvordan individet betraktes, og i alle individers prinsipielle frihet til å ta egne valg. I et slikt perspektiv blir ikke hver og en av oss mer eller mindre individualister, men måten samfunnet ser på individet endres. At enkelte mennesker havner «utenfor» samfunnets fellesskap er ikke noe nytt eller vestlig. Dagens samfunn kan derimot åpne for å inkludere flere mulige livsformer som tidligere ville blitt allment fordømt. Det er nettopp her den liberale samfunnstanken er på sitt beste. Et annet sentralt trekk ved dagens samfunn er den generelle refleksiviteten – vi lever i et samfunn der organisering av liv og samfunn skal diskuteres både offentlig og privat. Det er heldigvis rom for ulike meninger. Samtidig har individene fortsatt behov for fellesskap. Normer forsvinner ikke, men det oppstår flere mulige måter å leve på, flere ulike delkulturer og livsstiler. I stedet for en selvsentrert individualisme kan man fokusere på en tilknyttet form for individualisme som åpner for å se individets egen posisjon i et større samfunn, i kombinasjon med retten til å velge fellesskap og tilhørighet på lavere nivå. Løsningen på svært mange problemer i dagens samfunn er nettopp avhengig av at individene ser sin rolle i en større helhet, dette være seg globale miljøproblemer eller andre internasjonale sikkerhetsspørsmål.