En alternativ næring for bønder med ryggen mot veggen, men som er så heldige at de ikke bor for langt fra en større by i et moderne land, er å gjøre om gården til en dyrehage som besøkes av urbane småbarnsfamilier. Der kan ungene lære at melka faktisk kommer fra kua – den oppstår ikke i pappkartongen på supermarkedet. De kan også observere at det er et visst menneskelig arbeid med å få ut denne melka, enten det gjøres for hånd (mye arbeid) eller via melkemaskin (langt mindre).Spørsmålet er om ikke en lignende type pedagogiske besøks-opplegg bør tilbys ei gruppe voksne: Journalister og synsere – de som har det permanente privilegium å tale til de mange via et massemedium. Jeg tenker på slike som snakker om det «post-industrielle» samfunn, som de tror eller later som vi har nådd. Tilsynelatende har de rett: antallet produksjonsarbeidere i Norge har gått sterkt tilbake. Og de som er igjen synes ikke mye. Ikke minst befinner en del av dem seg ute på kontinentalsokkelen, langs kysten eller i svære kraftslukende produksjonshaller – langt fra Akersgata, Marienlyst og Grünerløkkas utesteder. De urbane avis-synsere og tv-tryner får godt betalt for å mene hvor gammeldags det er med industri, og hvor rasende festlig og framtidsretta det er at slike anlegg legges ned og bygges om til dyre boliger, caféer eller teater. At industrien langt der borte skaper inntekter som gjør det mulig for dem å få lønn, oversees glatt. I tillegg er det slik at alle de gjenstander de samme mediemennesker kjøper og omgir seg med, og som i stor grad er indirekte betalt via produksjon utført av et lite mindretall av den norske befolkning, importeres fra «lavkostland» som for eksempel Kina. Se deg om i din egen bolig, og du vil oppdage en uhorvelig mengde av gjenstander som er framstilt industrielt. De fleste av dem er produsert av arbeidere som har elendig lønn og minimale rettigheter. Norge er kanskje «post-industrielt» til en viss grad. Men verden som helhet er mindre post-industriell enn noensinne, sjøl om den fysiske produksjonen er flytta annetsteds. (Dette burde medie-synserne ta inn over seg, siden mange av dem strever etter å framstå som mest mulig «globale», ofte akkompagnert av fnysing mot «nasjonalismen».)Aftenposten meldte torsdag at det er rekordlave søkertall til ingeniørskolene: «Statistisk sentralbyrå regner med at det vil mangle 7000 ingeniører i Norge i 2010. Årsaken er at de mange som tok ingeniørutdannelse på 1960- og 70-tallet, nå nærmer seg pensjonsalder.» En representant for Teknologibedriftenes Landsforening skylder på dårligere matte-undervisning i skolen. Den er blitt dårligere – enig i det. Men jeg tror hovedforklaringa ligger et annet sted: kapitalismen vant over sosialismen, med sterkt økende individualisme som en følge. Dermed ser unge mennesker i mye mindre grad mulighet for å realisere seg sjøl som én blant flere i en «vanlig» virksomhet. Siden alle rimeligvis ønsker å føle at de er verdt noe, og når dette bare kan skje på individ-basis, får vi ei utvikling som vi kan observere her ved NTNU: «Musikkvitenskap, musikkteknologi, drama og medieproduksjon er populære som aldri før», skriver Universitetsavisa. Mens ei rekke sivilingeniørfag har tilbakegang. Det gjelder som aldri før å velge et yrke (unnskyld: en «karriere») hvor man fortest mulig kan få vist seg fram for flest mulig: «se på meg, se på meg!» Det vrimler derfor av unge håpefulle «filmregissører», «tv-personligheter», «kunstnere» og (ikke minst, en blomstrende kategori:) «skribenter». Mange av dem egner seg realistisk sett bedre til å bli ingeniører, sjåfører, tømrere eller sjukepleiere – men det blir altså for kjipt.