FNs generalsekretær Kofi Annan har benyttet de siste dagers hendelser i Gaza til å komme sin egen utsending, Terje Rød-Larsen, til unnsetting. Rød-Larsen avleverte en bannbulle mot palestinernes leder Yasser Arafat dagen før urolighetene i Gaza. «Han fastslo fakta, og jeg tror begivenhetene har gitt ham rett», mener Annan om Rød-Larsen. At palestinske selvstyremyndighetene står foran en kollaps, har dette vært kjent lenge før Rød-Larsen brakte det til torgs. Spørsmålet er imidlertid hvorfor, og her valgte Rød-Larsen å fordele ansvaret på den israelske okkupasjonsmakten og Arafat. Blant annet beklaget Rød-Larsen seg over Arafats reservasjoner mot Egypts ultimatliknende tilbud om å få en hånd på kontrollen over Gaza, slik Israel og USA mer en gjerne vil. Et problem med ansvaret det innebærer, er at FN ved generalsekretæren har vært spakt, om ikke alltid i ord, så i krav til handling overfor Israel og dets gjentatte og permanente brudd på FN-resolusjoner og folkerett. Det er Arafat og selvstyremyndigheten som blir stilt til ansvar for reformer som vilkår for forhandlinger, fra USA, EU og FN. Verken Annan eller Rød-Larsen oppfordrer til diplomatisk boikott av Israels regjeringsmedlemmer inntil Arafat får fritt leide. Opprøret i Gaza har flere fasetter: kampen mot korrupsjon og for reformer, maktkamp om linjene for frigjøringskampen videre. Atskillig mer komplisert enn Rød-Larsens forenklede forelegg i FN. Arafat er avmålt til Egypts planer, slik han alltid har holdt armelengdes avstand til «tilbud» fra arabiske statsledere som vil opptre på vegne av det palestinske folket. Arafat har tviholdt på at det palestinske kortet skal være på palestinske hender. Det burde han fått internasjonal støtte for, ikke nye dolkestøt i ryggen. Politiske reformer er palestinernes egen kamp. Andre har fått merke hva politiske og økonomiske reformer diktert utenfra betyr.