Det er ikke bare på avstand, for eksempel sett fra Europa, at California framstår som annerledes enn hele resten av USA. Også i amerikansk sammenheng framstår «the Golden State» som noe helt annet. Landskapene er mer storslåtte, historien er lengre, kulturen er mer kompleks og levemåten, i alle fall slik den fremstår i moderne mytiske fremstillinger, er mer laid-back. Samtidig er California den dag i dag også sterkere preget av arven etter sine første europeiske settlere; de katolske munkene som kom vandrende sørfra og opprettet misjonsstasjoner langs hele kysten. Stedsnavn som San Diego, Los Angeles, Santa Barbara, Santa Cruz og San Francisco er levende vitnesbyrd om denne lett oversette, men ikke mindre viktige delen av Californias historie. Ut av alt dette springer det til slutt også en særegen estetikk, innbefattet en litterær tradisjon som stiller seg på siden av resten av det amerikanske. I den grad det er noe i klisjéen om at mismot, armod og nød er forutsetninger for kunstnerisk kreativitet og kvalitet, skulle man tro at kunstnere ville sky California som pesten. Det eneste som foregår der, lyder fordommen, hvor artistisk det enn utgir seg for å være, er jo egentlig bare kommersielt. Blant de mest seiglivede mytene om California er den om at denne delstaten er bestandighetens og alvorets antitese. Der glimrer bekymringene med sitt fravær, der skapes ingenting av varig verdi. Beach Boys i bilstereoanlegget er Californias foretrukne soundtrack. Livet er å cruise rundt i åpen bil, med surfbrettet i baksetet og en Baywatchbabe i armkroken. Den som i det hele tatt tenker på å skrive, skriver filmscript. Karriereklatring, målt ene og alene etter kommersielle kriterier, har kvalt alle kunstneriske ambisjoner.