Har prøvd å finne på et bra tema for kronikk. Ikke det at det ikke er noe å skrive om feminisme, altså. Men du vet (eller kanskje du er en av de lykkelig uvitende?) ? noen dager så kjennes det ikke ut som om man klarer å mene noe om noe som helst på en overbevisende måte. Jeg er dessuten en uproduktiv arbeidstaker som alltid kommer for sent på møter, en uoppmerksom kjæreste, lusen venn, utakknemlig datter og ikke-aktiv sosialist. Leiligheten min er stort sett tom siden jeg bor deltid i Stockholm hos kjæresten min. Skikkelig verdensmesterstrategi siden det er slutt på inntekta i oktober å betale for en tom leilighet, eller hva? Jeg klarer ikke å se min egen begrensning heller, tar stadig på meg for mye og møter veggen. Selv om jeg vet at det er sånn, gjør jeg det gang på gang. Siden jeg faktisk vet at det er sånn prøver jeg å gjøre mindre, eller bruker masse tid på å tenke på hvordan jeg ikke skal gjøre for mye. Eller på hva som egentlig er for mye og hva som er for lite. Jeg beundrer alle hektiske småbarnsmødre rundt meg som tilsynelatende får gjort mye mer selv om de har mye mindre tid enn meg. Klokka 11 når jeg står opp har de ordnet frokost for tre, fått avgårde et par unger i barnehagen og seg selv til jobben, jobbet et par timer og begynner å bli klar for lunsj. De får selvsagt til alt og er veldig lykkelige! Jeg vil skru av den selvkritiske jævelen i hodet, men siden jeg er altfor opptatt av å tenke på hvor mislykket jeg er i forhold til alle andre er fokuset stadig på min egen navle. Noe som selvsagt er egoistisk og selvsentrert og et luksusproblem for et privilegert menneske som meg. Jeg har mat på bordet, bor i et land med sikkert sosial system og mange er glade i meg. Siden jeg vet at det er et luksusproblem får jeg fryktelig dårlig samvittighet og føler meg enda mer mislykka som ikke kan fokusere litt mer på det som er bra og litt mindre på meg selv når jeg faktisk er klar over at jeg er heldigJeg har lyst til å grine, men man kan ikke gi opp så lett. Samtidig vet jeg at det er sunt å gråte, at det hjelper, letter på trykket – man kan tørke tårene, løfte hodet og gå videre. Men, tenk, ikke det engang får jeg til. Kjempebra, Janne! Ble spurt om å lede bøllekurs igjen for en stund siden. Gi meg et bøllekurs! NÅ! To dager med total selvoppbygging og masse masse ros, lov til å føle seg liten og si det, godt kvinnefellesskap. Rom for å kvitte seg med selvdestruktiv dritt i. Bli minnet på at mine demoner er i slekt med andres og ikke finnes bare i min kropp, spy dem opp og ut i feministisk fellesskap, tenne på dem og danse rundt bålet. Siden Man Burde, Skyld og Skam og Dårlig Samvittighet dessverre ikke er strukturelle instanser, men integrerte stemmer i hodet mitt – og mange andre kvinners – er de til tider vanskelig å kjempe imot. Og individualiseringssannheter siver inn i den mest bevisste radikale feminist. For det er ens egen skyld og ens eget ansvar, er det ikke – og hvis en ikke fikser det har jeg ikke bare meg sjøl å takke? Sånne mantra gjør det lett å stenge dritten inne, bite tenna sammen, og skylde på seg sjøl for å ikke leve opp til kravene og være sin egen strengeste dommer. (og ja: det er også sant, hver og en må ta seg sammen, hver og en har ansvar for eget liv – det er ikke det jeg mener) Da hjelper det å lese skribenten Linda Skugges kullsvarte beskrivelser av stunder i den dypeste selvforakt i «Det här är inte en bok», beskrevet som: «Obs! det är 'kvinnotjafs', det är 'mensdravel'. Det är inte riktig litteratur, det här är inte en bok. Jag kan inte skriva. Köp den inte!» Og det hjelper å skrive dem ut, det hjelper å snakke dem til taushet på bøllekurs, le av seg selv med andre. Det hjelper å tråkke dem bort skritt for skritt med 1000 andre i 8. marstog. Det hjelper å gi dem politiske merkelapper. Derfor hjalp det veldig å gå og se utstillinga «Kjærlek, makt og systerskap» om kvinnekampens historie i Sverige, bli påmint paroler som «det personlige er politisk» og «gråt inte, kämpa!» på veggene (selv om jeg mener at det må være rom for begge deler!). Politisering av erfaringer er viktige røtter som utgangspunkt for feministisk arbeid og fellesskap, som individuelle overlevelsesstrategier og samfunnsmessige endringsstrategier. Det er viktig å ha arenaer hvor slike debatter kan foregå, hvor idéer kan fødes og utvikles og folk møtes, enten det er nettverk eller organisasjoner. Løse nettverk kan skape omveltende aktivisme, mens organisasjoner kan stagnere og leve gjennom gamle statutter og ritualiserte årsmøter. På Island starta den nye store feministbølgen faktisk gjennom en e-postliste, som etter hvert utvikla seg til å bli en landsomfattende organisasjon som har satt i gang masse kreative aksjoner og hatt stor betydning i offentlig debatt (Feminístafélag Íslands). E-postlista ble et møtested mellom kvinner på tvers av alder, yrke, geografi og organisasjoner. Kvinnor Utan Grenser i Sverige har også gjort en kjempejobb i forhold til å både skape aktivitet, men ikke minst, synliggjøre feministisk aktivitet via sitt nettsted. Det svenske magasinet Bang har blitt et samlende forum for feministiske uttrykk og debatt i Sverige, og rommer alt fra artikler til tegneserier og dikt. Dette mangfoldet av former er flott – på 70-tallet var kunst og kultur en sentral del av feministbevegelsens uttrykksformer, og er kanskje på vei til å bli det igjen? Slike felles arenaer, enten de er interaktive nettsted eller magasin kan være arnested for å skape aktivitet – blant annet fordi de er felles rom utover enkeltorganisasjonene. Her i Norge får vi tidsskriftet Fett fra høsten, som forhåpentligvis kan fylle en slik funksjon; være en egen norsk feministisk arena for folk fra ulike miljøer, og ikke minst de utafor. Hva med å prøve å få til et feministisk norsk nettsted i forbindelse med Fett? Som både kan synliggjøre hva som fins av organisasjoner og aktivitet – men samtidig være et sted hvor det foregår feministisk aktivitet i ulike former? Sende ut utkast til kronikker, innlegg, dikt eller personlige dumme tekster om svarte dager full av dårlig selvtillit. Få kommentarer fra andre. Sånn at de av oss som er på reisefot, bor på småsteder eller av andre grunner ikke har et fysisk feministisk nettverk i nærheten kan ha et stort felles rom uavhengig av sted – men som også kan oppmuntre til å sette i gang fellesprosjekter utenfor Oslo-gryta. Jeg er med!