Jeg måtte få klarhet i hvem min godhet var ment for, og bet meg raskt merke i dem som vi ikke tilkjenner en stemme: De oversette, de umælende og de forhatte. Konvensjonenes ofre. Før jeg kunne bli et godt menneske, måtte jeg finne ut hvordan de hadde det, hvordan de levde, hvordan det var å være dem. Hvordan blir man et dårlig menneske? Jeg ville vite hvordan det var å være en drapsmann. En overgriper. En voldtektsmann. En som gjør grusomme ting. Og jeg forsto dem. Jeg forsto hvordan de hadde det. Jeg forsto hvordan de kunne gjøre som de gjorde. Jeg ville leve med dem. I solidaritet med de forhatte, med overgriperne, i solidaritet med det dårlige i mennesket ville jeg utforske det menneskelige spekteret – hele det spekteret av erfaringer som et menneske kan opparbeide seg. Særlig god følte jeg meg ikke lenger, men desto mer menneskelig. Og så bestemte jeg meg da, for å vie livet til å gjøre meg kjent med hva det vil si å være et menneske.