En stor og voksen mann i grå dress griner med hendene foran ansiktet. Ronaldo har også grått i close up. Hele det greske laget ligger hultertilbulter på banen av lykke. Og det begynner å revne for meg også. Jeg klamrer meg fast i sofalenet og brøler at jeg også vil, hører dere? Jeg vil også. Ligge hultertilbulter i en stor klump etter en enorm innsats og være klissvåt av glede og sensasjon. Jeg vil også hoppe opp og ned og opp på seierspallen mens det daler konfetti i riktige farger over mitt lag og stadion og vi skulle være de aller, aller beste i hele Europa ut til millioner av tv-seere. Og det skulle være ufattelig lang vei til Norge der tabloidene strevde med å finne egne vinklinger, og alle meningsprodusentene som også skulle vri sakene sine mot denne turneringen. Og vi hadde aldri hørt om Hedvig Skontoft Johannesen som mente det burde vært jentekommentatorer i boksene, jada, jada, vi dret i Aslak Nore som mente det absolutt ikke var alle som kunne tillate seg å mene om fotball, og Morgenbladet som konstaterte at det ikke var noe nytt at jenter likte fotball, bla, bla. Det var ufattelig langt til andre steder og katastrofer også. For det var faktisk ingenting annet som fantes. Det var dette øyeblikket, skrudd opp av ukene og årene før til denne søndagen to ganger førtifem minutter pluss tre i første omgang pluss fem i andre omgang som hadde samlet landet og folket, endelig. Og denne ekstasen gjorde at vi kastet skjortene, jeg blottet puppene, løp i gresset, og vi var en deilig tilfeldighet av spillere i et opphøyd fellesskap. I denne kampen skulle vi nemlig bli skutt opp som fyrverkeri som nå bare hang og hang på himmelen – uavhengig av at de fleste medier la ballen død i går, og at det i dag bare var krampetrekninger igjen og at de fleste var drita lei. Vi skulle bare henge og henge der på himmelen, helt til barnebarna en gang i fremtiden ville kikke på gullmedaljene våre og plukket oss ned igjen. Det ville vært sensasjon, og vi hadde fortjent det, for vi dyrket den glade fotballen, de syngende scoringene, og jeg som ikke hadde spilt ordentlig fotball på ni år skulle altså ligge nederst i hultertilbulter og grine ekstra mye. Hvilken høyrefot! skulle supporterne juble. Hvilket angrepsspill! Og som det eneste øyeblikket i verden skulle det bare vare og vare og jeg skulle kysset pokalen med det våteste, vakreste kysset av alle. For Portugal.