Omkring midtsommer 1204 fødte Inga, en ung kvinne fra Varteig i Østfold, et guttebarn. Barnet var frukt av et forhold mellom henne og Kong Håkon Sverreson høsten i forveien, og ble kalt Håkon Håkonsson. Faren, som var sønn av birkebeinernes helt, kong Sverre, hadde dødd ved juletider av sykdom. Lille Håkon ble slik plutselig den eneste direkte mannlige etterkommeren etter den store kong Sverre. På denne tiden herjet det uenighet og strid mellom baglerne og birkebeinerne, og den lille gutten var i fare i Sør-Norge, der baglerne var i flertall. Håkon Håkonssons saga, skrevet i 1265, forteller om hvordan Inga rømte fra baglerne nordover i landet og hvordan birkebeinerne fraktet det lille guttebarnet over fjellet. Det har blitt en slags historisk bakgrunn for at nordmenn svetter seg gjennom Birkebeinerløpet hvert år. Om historien er helt sann, er kanskje litt tvilsomt. Det er mange legender om Håkon, som om de andre gamle kongene. Det var ganske vanlig å tilføre historiene såkalte Imitatio Christi-trekk. Disse skulle gjøre fortellingene mer like. Jesu livs -og lidelseshistorie. Forfølgelsen av lille Håkon minner svært om jakten på den nyfødte Jesus, som førte til barnedrapene i Betlehem. Men Håkon unnslapp, som Jesus. Sagaen, skrevet av Sturla Tordsson, forteller gjennom et kvad:Kristus holdthulderhattentil alt hellover kongesønnen,så at frege fyrstesønnen unnslapp glad fra ufreden.Det som er mer sikkert, er at Håkon etter hvert ble tatt hånd om av birkebeinerne og daværende Kong Inge. Han ble behandlet som et kongsemne og ble utdannet på katedralskolene i Bergen og Trondheim, der han leste latin, logikk og retorikk. Som 13-åring ble han imidlertid tatt ut av skolen for å bli hyllet som konge. Men dramatikken var ikke over. Skule Jarl var både mektig og herskesyk, han siklet etter tronen og i skjul forsøkte han å undergrave Håkons posisjon. Den unge kongens rådgivere oppfordret ham til å ekte jarlens datter Margrethe. De ble trolovet da han var 15 og hun 10 år. Alliansen var resultat av politikk og ikke kjærlighet, som var vanlig på den tiden. Kong Håkon kom til å handle på samme vis med sin datter Kristina av Tunsberg, som han i 1256 giftet han bort til Kongen av Kastiljas bror. Selv om Håkon giftet seg med Margrethe, fortsatte striden med Skule. Situasjonen må ha vært uutholdelig for Margrethe, noe Henrik Ibsen har skildret i dramaet «Kongsemnerne», som omhandler nettopp maktkampen mellom Skule og Håkon og Margrethes kjærlighet til dem begge. Skule ble til slutt drept i striden. «Skule Bårdsson var Guds stebarn på jorden», avslutter Håkon i Ibsens skuespill. Hvis vi så forlater fortellingene og legendene og Håkon Håkonssons dramatiske liv, og går over til hans politiske rolle, tegner det seg raskt et bilde av en betydelig regent som økte rikets makt og styrke. Det er flere grunner til at noen historikere kaller dette en storhetstid. Den ene er at under Håkon Håkonssons regjeringstid tar Norge et langt skritt i retning av å bli en egen stat med statsinstitusjoner, administrasjon og et fastere lovverk. Under han ble også de indre stridighetene dempet og det ble fredstid innad i landet. Utad drev Håkon krigføring, slik middelalderkongene hadde for vane. Og kampen om makt ble for ham vellykket. Under Kong Håkon hadde landet sin største utstrekning noensinne. Han knyttet Island og Grønland til riket og hevdet sin makt over Færøyene, Sutherøyene (Hebridene) og Hjaltland (Shetland). Håkon Håkonsson styrket dessuten kongerikets makt nord i landet. Den andre grunnen til at Håkon Håkonssons epoke kan kalles storhetstid, er den økende interessen og vendingen mot europeisk kultur og byggekunst. For å styrke landets forsvar lot Håkon bygge en rekke store, monumentale forsvarsverk av stein. Han lot også bygge mange steinkirker. For dette kalte han til seg fremmede håndverkere og byggmestere. De mest kjente byggverkene er Håkonshallen i Bergen og den store ringmuren rundt borgen i Tønsberg. I Bergen hadde han sitt hoff og her samlet han lærde og kunstnere. En viss Vilhjam hadde greie på stjernehimmelen og var trolig medisiner. Den mest fremtredende intellektuelle var nok likevel Matteus Paris, en engelsk munk som kom til Norge i 1246 for å hjelpe konge med å bygge Nidarholm kloster i dagens Trondheim. Matteus Paris var en av de aller fremste lærde i Europa, han var matematiker, arkitekt og historiker og mange mener han øvde en sterk innflytelse på Håkon Håkonsson og det intellektuelle livet i Norge. Munken var dessuten etter noens mening med på å utvikle malekunsten. Det norske kirkemaleriet utviklet seg til å bli fremragende under Håkon Håkonssons styringstid. Håkon Håkonsson ble beskrevet av Matteus som en bene litteratus, en velutdannet mann. Han var opptatt av litteratur, og inspirert av europeiske trender oppfordret han til diktning og oversettelse ved sitt eget hoff. I Europa blomstret elskovsdiktningen på 11/1200-tallet. Trubadurdiktningen og riddersagaene formidlet kjærlighetens lykker og kvaler. Hånd i hånd med denne litteraturen kom idealene for edel, høvisk framferd og gode seder. I dannelsen og europeiseringen av det norske hoffet, lot Håkon denne litteraturen oversette. Som det står i forordet til oversettelsen av den legendariske fortellingen om Tristan og Isolde: «Da det hadde gått 1226 år fra Kristus ble født her i verden, ble denne sagaen skrevet på norrønt etter befaling og skipnad etter den aktverdige herre kong Håkon». Tristrams saka ok Ísondar, som er bokens norrøne tittel skildrer den absolutte og altoppslukende, men akk så tragiske kjærligheten, som var på moten i litteraturen på denne tiden. Sagaen om kong Håkon Håkonsson er skrevet to år etter hans død. Håkons styringstid hadde vist seg å vært en god tid for landet, og derfor kunne sagaskriveren med god samvittighet krydre med noen undere og dramatiske effekter. Når det står at sommeren var god det året Håkon ble hyllet som konge, at fuglene verpet to ganger og frukttrærne bar frukt to ganger, kan det ses på som et frampek om hva landet hadde i vente. Gjeve menn med glede hilsteDet gode år da trær og fuglerTo ganger bar i samme sommerSynlig tegn på kongens heder