Juan Rulfos «Pedro Paramo» er utgitt i nyoversettelse i sommer. Straks ser jeg for meg den første norske utgaven av denne mexicanske debutromanen, som i 1961 utkom i åpningspuljen til Cappelens grønnryggede serie «Verdens unge» ? sammen med bøker av Jack Kerouac, Harry Mulisch og Andre Schwartz -Barth. Jeg var seksten år, og slukte storøyd disse utfordrende romanene, så snart jeg fikk tak i dem på biblioteket. Pusten av alle fire gjorde inntrykk, men aller mest Juan Rulfos. Var «Pedro Paramo» den første spøkelsesfortellingen jeg kom borti? Absolutt ikke. Jeg var svak for den slags, helt fra jeg som gutt overnattet i mormors hus sammen med den nesten jevnaldrende tanta mi, Ingvil. Hun var en kløpper til å fortelle om vampyrer, åpne graver og gjenferd på vei opp til oss i mørket med noe hun fikk til å lyde som dunkende trebein mot trappetrinnene.