Peter Normann Waage har gått ut med kritikk av Pax forlag. Saken fikk kjempeoppslag i Klassekampen 22. juni og i Dagbladet samme dag. Senere har Normann Waage presisert at kritikken gjaldt forlagsledelsen og ikke de mange gode redaktørene i forlaget (Klassekampen 28. juni). For kritikken har Normann Waage høstet storm. William Nygaard (Dagbladet 23. juni) hyller Bjørn Smith Simonsens innsats som leder av forleggerforeningen, Thomas Mathiesen karakteriserer kritikken som smålig (Klassekampen 25. juni) og Erling Fossen advarer Normann Waage – og andre – mot å «kødde med Pax» (Klassekampen 28. juni). I sakens anledning uttaler Fredrik Engelstad til Dagens Næringsliv (28. juni) at Bjørn Smith Simonsens betydning for Pax har vært enorm. Debatten om Pax forlag gir anledning til refleksjoner over kritikkens vilkår. Normann Waages berettigete kritikk gjelder verken Pax forlags historiske betydning eller forlagets redaksjonelle profil. Vi kan alle være enige om at Pax forlag er en bevaringsverdig institusjon innenfor forlagsverden. Men nettopp derfor er Normann Waages kritikk viktig. Den handler nemlig ikke – som Erling Fossen hevder – om selvopptatt revisorplukk fra en forfatters side. Kritikken gjelder først og fremst det ufravikelige krav i forbindelse med en bokutgivelse at forfatteren skal ha kontrakt og videre at forlaget holder seg til normalkontrakten dersom det ikke er spesielle grunner til å fravike den. På dette punktet følger ikke lederen av forleggerforeningen bransjens egne kjøreregler. Resultatet har i mange tilfeller blitt mye og unødig frustrasjon i samarbeidet mellom forlag og forfatter. Når forlaget dessuten – og vi er mange som har dette inntrykket – blir drevet etter prinsippet om at små og store beslutninger må gå gjennom forlagssjefen og når forlagssjefen i tillegg gjør seg utilgjengelig (har ikke e-post og svarer sjelden på telefoner), stopper arbeidet med utgivelsen stadig opp. Rot, brutte avtaler og stadige utsettelser fører til en slitasje som ikke bare rammer forfatteren (som etter hvert føler seg neglisjert og betydningsløs), men til syvende og sist boka selv. Man orker ikke lenger å komme med forslag til forbedringer eller kvalitetssikring fordi det kan føre til ytterligere utsettelser. Det berører direkte bokas kvalitet at samarbeidet mellom forlag og forfatter funger produktivt og godt. Normann Waage får støtte fra Marius Graasvold i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Han bekrefter at Pax forlag «uten sidestykke [er] det forlaget det klages mest på blant våre medlemmer» (Klassekampen 22. juni). Jeg er en av dem som har henvendt meg til NFF i min fortvilelse over rot i forbindelse med bokutgivelse på Pax. Her vil jeg særlig trekke fram frustrasjonen og slitet med å få en kontrakt på plass. Høsten 2002 var det avgjort at et innlevert manus skulle gis ut som bok på Unipax. I tråd med vanlig praksis skulle jeg samtidig inngå kontrakt med forlaget. Manusarbeidet gikk sin gang, men kontrakten lot vente på seg, og sjefen var umulig å få i tale. Jeg regnet imidlertid med at kontrakten var en formalitet, og gikk som en selvfølge ut fra at Pax forlag benyttet normalkontrakten. Forbauselsen ble derfor stor da forslag til kontrakt til slutt forelå i april 2003 i form av noen hjemmesnekrete punkter på en halvside. Kontrakten gjenspeilte ikke det som var lagt til grunn for bokprosjektet verken når det gjaldt opplag eller royalty og kunne ikke undertegnes. Det ble nye kontraktrunder, og også denne gangen tok det nærmere et halvt år før et nytt forslag forelå. Kontrakten ble undertegnet tre uker før boka var ferdigstilt, høsten 2003! Jeg har etter hvert erfaringer med flere andre norske forlag, og aldri har jeg opplevd maken til rot og mangel på profesjonalitet. Noen forfattere synes å være godt fornøyd med Pax forlag, men det er åpenbart at andre ikke er det. Det tyder på en forskjellsbehandling som er interessant i seg selv. Et minstekrav burde imidlertid være at undertegning av kontrakt er noe av det første som skjer i forbindelse med et bokprosjekt. Kontrakten ligger der og gir forfatteren en sikkerhet og en garanti for at bokutgivelsen beskyttes av bransjens avtalefestete rammeverk. Mangel på kontrakt med Pax forlag førte for min del til en økende uro og en følelse av manglende interesse for bokprosjektet. En bokutgivelse er en viktig begivenhet for forfatter og forlag. Et godt samarbeid mellom forfatter, redaktør og forlagssjef er en forutsetning for et godt resultat. Vi er mange som kan undertegne Erling Fossens: Leve Pax! Men da må Pax forlag ta kritikken til seg. Forlaget har mange gode redaktører, men ledelsen i forlaget har et stort forbedringspotensial.