I forrige uke deltok jeg på et kurs ved den internasjonale sommerskolen i Dubrovnik som blant annet tok for seg utviklingen av velferdssystemene i de tidligere planøkonomiene i Sør- og Øst-Europa. Deltakerne kom fra USA og Europa, fra rike OECD-land som Norge og fra Balkan og Øst-Europa. Det alle var enige om var at velferdssystemene i alle land bygges ned og at folkene står foran en periode med økende usikkerhet. Folk i USA er vant med å leve med usikkerhet. Folk i Vest- Europa har ennå såpass gode offentlige velferdsordninger at alvoret ennå ikke har gått helt opp for oss. Men de som nå opplever det reaksjonære sosiale dramaet for fullt er folkene i de tidligere planøkonomiene. I offentlige publikasjoner kalles disse landa «countries in transition» (overgangsland). Bak denne nøytrale betegnelsen er realiteten en økende sosial krise som rammer arbeiderklassen, kvinner og de som er avhengig av sosiale trygdeordninger særlig hardt. I denne artikkelen kaller jeg disse landa kriselanda. Friheten, varemengden og rikdommen som makthaverne lovte folket under den såkalte «frigjøringen» etter 1989, har i stedet blitt usikkerhet og fattigdom for svært mange. Etter som sannheten bak ord som «marked» og «frihet» går opp for folk sprer det seg en økende framtidspessimisme som gjør at folk igjen drømmer om gamle dager. En polsk deltaker på kurset spurte: Gjett hvem som er mest populær i Polen? Det var ikke dagens ledere, Lech Walesa eller paven. Nei, partisekretær Gierek fra 70-tallet! Deltakere fra Kroatia og Serbia kunne da fortelle at i deres land var tidligere statsleder Tito favoritt nummer en!