Samfunnsviteren Cathrine Holst spurte på debattsidene i Klassekampen i går om hva som gjør EUs nye grunnlov mer nyliberal enn for eksempel den norske. Beskytter ikke den norske Grunnloven også næringsfrihet og privat eiendomsrett? Det er et godt spørsmål. I den norske Grunnlovens paragraf 101 heter det for eksempel at «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Denne paragrafen henviser igjen til paragraf 22 der det heter at «Ingen personlige, eller blandede, arvelige Forrettigheter maa tilståes Nogen for Eftertiden». Disse paragrafene representerte et brudd med tidligere tiders føydalisme, sterke kongemakt og adelige privilegier. I europeisk idéhistorie har Adam Smiths «Wealth of Nation» fra 1776 og Karl Marx' «Kapitalen» fra 1867 vært regnet som politiske motpoler, med Smiths «den usynlige hånd» som det liberalistiske ytterpunktet. Likevel har kanskje Henry Georges «Fremskridt og Fattigdom» spilt en enda større rolle. Johan Castberg, som var en tidlig pioner for de norske konsesjonslovene, var dypt påvirket av Henry George, og hevdet med ham at naturressurser som jord, vannkraft, olje og fisk tilhørte samfunnet. Siden Castbergs dager har Norge fortsatt med å legge noen begrensninger på den frie kapitalbevegelsen. Ingen av disse reguleringene er blitt oppfattet som å bryte med den norske Grunnlovens paragraf 101. EUs fire friheter har derimot aktivt vært brukt for å bryte ned nettopp denne typen begrensninger på den frie kapitalflyten. Når EU nå grunnlovfester de fire friheter, er det ikke noe prinsipielt nytt, men «frihetene» regnes som det legale grunnlaget for EU-kommisjonens og -domstolens utrettelige arbeid for å oppheve reguleringer som har begrenset kapitalens bevegelsesfrihet. I en kamp mellom en «sosialdemokratisk» (eller kanskje heller en «castbergsk») linje og en liberalistisk økonomisk politikk, vil grunnlovsfestingen av de fire frihetene, forsterke inntrykket av EU som en pådriver for markedsliberalismen.