Jeg fikk øye på ham mellom menneskene som hasta travelt forbi på kryss og tvers, på vei fra et eller annet og til ett eller annet annet. Han prøvde å ta kontakt med dem, men de færreste stoppa, og de som stoppa og hørte på ham bare trava videre. Nå kom han mot meg. Og nå skjønte jeg hvorfor ingen hadde stoppa. Jeg forsto ikke ett ord av det han sa. Det var et uforståelig språk. Et eller annet polsk-balkanaktig. Han så litt polsk-balkanaktig ut også, og hadde arbeidsslitte hender og klær og render under neglene. Han spurte, den samme uforståelige setningen om og om igjen. Jeg prøvde med engelsk. Jeg prøve med tysk og brokker av alle andre språk jeg visste om, men nei. Han så bare på meg og ville vite noe som han ikke fikk spurt om. Nå kommer jeg på at jeg burde ha prøvd med russisk. Han viste meg en lapp. Men det var en brukt togbillett. Han hadde kommet hit med toget. Dette var nemlig foran jernbanestasjonen i byen jeg bodde som barn. Det var anlagt et nytt grøntanlegg foran stasjonen med gangstier som de travle gikk på. Han så bedende på meg. Og jeg er, dum som jeg er, en som bryr seg og ikke lar folk stå igjen. Det var rart at ingen brydde seg? Men det hadde vel hardna til her også siden jeg var barn. Jeg tok han med meg til det jeg kom på, politiet. Byens politistasjon visste jeg nemlig godt hvor var. Der hadde jobben til far vært. Men hos politiet fikk jeg vite at nei, han måtte til den sovjetiske ambassaden. Den lå litt lenger borte i hovedgata. Ambassaden skulle være i et stort teglsteinsbygg med heis. Det var ingen skilt der med den sovjetiske ambassaden på. Det var mange andre skilt med gullbokstaver på sort bunn. Her var det meglere og advokater, og i gangene og heisen var det armanidresser og skulderputedamer underveis til viktige møter. Ingen steder fant vi skilt som viste til den sovjetiske ambassaden, og ingen vi, ja eller jeg, spurte visste om noen sovjetisk ambassade. (Og et eller annet sted på veien tenkte du at «nå tuller han». Men han tuller ikke. «Da har han drømt» tenker du, og det har du helt rett i. Det har han.) Så vi tok heisen, en heis med gjennomsiktige glassvegger, ned og gikk ut igjen. Fram og tilbake i hovedgata gikk vi, og han jeg hadde med meg ble slappere. Han måtte støtte seg på meg, og til slutt så jeg ikke anna råd enn å bære ham i armene. Og det fikk jeg til fordi han var blitt så liten og lett. Han ble slappere og slappere, og kunne ikke gi lyd fra seg eller røre seg. Han så på meg, men så brast blikket og han var død. Og jeg var innerst inne letta. Da var vi på tur sørover i hovedgata og på vei ut av byen. Jeg kastet ham fra meg, ut til siden. Og da, først da tenkte jeg: «her har jeg kasta fra meg et lik. Hva vil folk tro? Kan jeg få trøbbel med politiet?» Og jeg tenkte «Hvor ble det av bagasjen min? Ryggsekken min, hvor satte jeg fra meg den?» Den hadde jeg glemt.«Ikke prøv å gjøre det beste ut av noe som er umulig i utgangspunktet», sa drømmen. «Kast i fra deg det som ingen forstår og som er fåfengt og dødt. Men ikke mist bagasjen din på veien.»