I januar 2001 var det to temaer som i særlig grad preget den norske offentlige debatten. Først fikk vi innblikk i volden i gjengmiljøene i Oslo. Hevndrap og en tiltagende voldsspiral var stikkord i storyen om kampen mellom to gjenger der medlemmene, omtalt som «innvandrerungdom» i mediene, hadde samme etniske minoritetsbakgrunn. Avisers og tv-kanalers dramatisering av hendelsene var ikke nevneverdig forskjellig fra lignende dramatiseringer av gjengmiljøet opp gjennom 1990-tallet. Det som var annerledes enn tidligere var at unge norsk-pakistanere demonstrerte i Oslos gater for å vise sin avsky mot gjengvolden (lørdag 13. januar). Den andre hendelsen i slutten av januar 2001 kom raskt til å overskygge fokuset på gjengvolden i Oslo. Drapet på en ung gutt (26. januar) i en multietnisk drabantby utenfor Oslo sentrum ble av mange beskrevet som det første rasistisk motiverte drap i Norge og som det endelige bevis på «vår tapte uskyld». Den unge gutten, Benjamin Hermansen, hadde en afrikansk far og en norsk mor. Vi fikk vite at Benjamin tidligere hadde engasjert seg i kampen mot rasisme, og at det var unge uniformerte nynazister som var mistenkt for å ha drept ham. Hvis vi ser bort fra den årlige feiringen av 17. mai, resulterte denne hendelsen i den største massemobiliseringen av norske borgere siden frigjøringen i 1945. 40.000 gikk i demonstrasjonstog mot rasisme og nynazisme i Oslo, flere tusen i andre norske byer, og norske standup-komikere og musikere arrangerte støtteshow og -konserter. For å forstå hvorfor drapet på Benjamin i ettertid ble fortolket som utslagsgivende for en endring i vår bevissthet om rasisme, er det nødvendig å gå noen skritt bakover i den norske innvandringsdebatten. Betegnelser som «tapt uskyld» og «tidsskille» peker bakover, på de forståelser som tidligere dominerte innvandringsdebatten i Norge. Det som framstilles som «tapt uskyld» i dag, etter drapet på Benjamin, er med andre ord betinget av det som har vært den rådende oppfatning i den tidligere norske debatten om innvandring og minoriteter. I dette foredraget vil jeg gi en tolkning av hvorfor vi blir overrasket over rasistisk vold i det norske samfunnet i dag. Min tese er at vi i Norge, i likhet med i enkelte andre europeiske land, fortsatt forstår rasisme som et spørsmål om individuelle holdninger som er løsrevet fra den videre innvandringsdebatten og fra andre historiske trekk ved det norske samfunnet. Rasisme blir hovedsakelig sett på som et spørsmål om individuell umoral, og definert ut fra den klassiske definisjonen av rasisme som en ideologi om at noen raser er bedre og mer høyverdige enn andre. Det er rimelig å anta at en sentral grunn til at Benjamin etter sin død ble sett på som «en av oss», og til at så mange nordmenn gikk i tog og protesterte mot rasisme, var at hans drapsmann var en uniformert nynazist. Når rasisme knyttes til nazisme eller nynazisme trykkes det på moralske «knapper» som alle etniske nordmenn med minimal kunnskap om andre verdenskrig kan enes om. Også de eldste i befolkningen som viser seg å være mest skeptisk til innvandrere fra ikke-vestlige land, tar uten videre avstand fra rasisme og rasistiske ytringer når de framføres av uniformerte nynazister. Vår selvforståelse som en av de nasjoner som kjempet hardest mot nazi-regimets okkupasjon har vært sentral i konstruksjonen av norsk identitet etter krigen. Det blir færre medieoppslag og et mindre offentlig fokus når såkalte «vanlige» mennesker er i søkelyset som potensielle utøvere av rasistisk vold eller rasistiske ytringer. Det er for eksempel først etter Benjamins død at ungdommene som med rasistiske skjellsord jaget den adopterte Arve Beheim Karlsen ut i Sogndalselva i april 1999, ble tiltalt etter rasismeparagrafen. Og – det er også først etter dette at flere tidligere tilfeller av rasistisk vold blir trukket fram i søkelyset. «Guttestreker», «vanlig mobbing», overømfintlighet og raske beskyldninger om rasisme fra innvandreres side, er forklaringsmåter som tidligere overgrep med klare rasistiske innslag har blitt møtt med. Når fiendebildet er klart, slik det har vært med nazister og nynazister helt siden andre verdenskrig i Norge, blir det lett slik at fiendene blir djevler og alle vi andre uskyldsrene. Denne forståelsesrammen, og den medførende jakten på gale rasister har gjort det lettere å unngå en kritisk diskusjon av norsk nasjonalisme og rasisme. Når rasisme forstått som individuell galskap kobles til argumentet om at vi aldri har vært et koloniherredømme (i motsetning til andre land som vi ikke nøler med å se på som rasistiske), blir det heller ikke nødvendig å se med kritiske øyne på egen historie og nasjonalisme. Før jeg går inn på andre forståelser av rasisme, skal jeg fortelle to små historier som på ulike måter belyser min påstand om at motstanden mot å diskutere rasisme offentlig i Norge har sammenheng med en individfokusert tilnærming til rasisme. Den ene fortellingen er formidlet fra en kollega, Nina Dyrøy, som har forsket på en gruppe ungdommer som iførte seg «nynazist»-klær og som var mot innvandring og innvandrere. Dyrøys studie viser at flere av disse ungdommene tidligere hadde vært satanister, og at et vesentlig motiv for dem, da som nå, var å vekke oppsikt, bli sett, ved hjelp av iøynefallende metoder. Hennes intervjuer med disse ungdommene viste at en klar nynazistisk ideologi basert på kunnskap om nazismen var noe kun et fåtall av medlemmene i gjengen hadde. De fleste identifiserte seg i større grad med kameratskapet, som var basert på felles oppvekst i samme område. Alle var imidlertid enige om at innvandrere var kriminelle, at de stjal jobbene til nordmenn, at de snyltet på fellesskapet og at de fleste burde komme seg tilbake til det landet «de hørte til» i. Det som var mest skremmende for meg med Dyrøys data var imidlertid ikke ungdommenes egne synspunkter på innvandrere, men den støtten de oppga å ha på arbeidsplassen og i nærmiljøet. De fleste oppga at mange voksne rundt dem var enige i deres synspunkter på innvandring og innvandrere. En typisk erfaring var at disse voksenpersonene anmodet ungdommene om å kle seg mindre ekstremt slik at de ikke fikk så mye negativ oppmerksomhet. Ungdommene ble med andre ord støttet i sine negative synspunkter, men ble advart mot en overtydelig symbolikk som ville gjøre det lett for andre å identifisere dem som rasister. Den andre historien skriver seg fra et foredrag jeg holdt for en gruppe av kvinner som var medlemmer i en internasjonal organisasjon for kvinnelige ledere. Jeg var bedt om å snakke om min egen forskning om etnisk minoritetsungdom og deres identitetsarbeid i Norge på 1990-tallet. Et sentralt resultat fra dette arbeidet var at ungdommene opplevde seg fanget i en innvandrerdebatt der deres menneskelighet ble redusert til deres etniske bakgrunn og ikke-norskhet. I debatten som fulgte etter mitt og flere andres innlegg ble rasisme et tema. Noen deltakere på seminaret, som selv hadde etnisk minoritetsbakgrunn, kom med eksempler på diskriminering fra boligmarkedet. De fortalte om erfaringer med at deres hudfarge og nordmenns antakelser om deres annerledeshet skremte utleiere fra å leie ut boligen sin til dem. Etter hvert ble stemningen mer dyster, og det var tydelig at flere av deltakerne syntes det ble ubehagelig å snakke om dette. Det som da skjedde er på mange måter symptomatisk for hvordan vi ofte forholder oss til rasisme når det blir et tema i offentlige fora. En av deltakerne, en eldre kvinne, reiste seg opp og sa at hun syntes at debatten nå ble for negativ og at det tross alt var mange innvandrere som klarte seg bra i Norge. Hun viste til et eksempel, en nabo med minoritetsbakgrunn, som hadde fått en fin utdannelse og en god jobb. Han hadde ifølge henne ikke hatt noen problemer, og hadde opplevd støtte og ikke diskriminering i Norge. Dette eksemplet er ikke uvanlig. Og strategien, som indirekte fungerer som en fornektelse av rasisme som et samfunnsfenomen, kan også gjenkjennes som en vanlig måte å forholde seg til rasismedebatten på blant mange innvandrere selv. Det som er interessant her er at både «rasister» og «vellykkede innvandrere» individualiseres, og retter vår oppmerksomhet mot det gjenkjennelige enkeltindividet som overgriper (nynazist) ? eller som den som har suksess på tross av kjennetegn som i Norge i dag vanligvis ikke assosieres med suksess (den vellykkede innvandrer). Mens den uniformerte nynazisten er inkarnasjonen av the «bad guy», blir den vellykkede innvandreren symbolet på the «good guy», en som overvinner barrierer og som oppnår glans fordi han skiller seg ut fra de andre. Det er mange mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge i dag som gjerne skulle sett flere medieoppslag og debatter om integrasjon der «the good guy» ble bedre representert. Hvis vi et øyeblikk forlater det eksplisitte rasismetemaet, og retter oppmerksomheten mot den norske debatten om integrasjon av innvandrere, ser vi flere andre «bad guys» med innvandrerbakgrunn tre frem. Den første er den unge voldelige mann med tilhørighet i gjengmiljøet i Oslo. Den andre er den fundamentalistiske imamen, eller bredere, den mannlige 1. generasjons innvandreren som undertrykker sin kone, sine døtre og som ønsker å isolere seg selv og sin familie fra alt som er «norsk». Det er i all hovedsak disse stereotypiene, samt den kvinnelige varianten der jenter og mødre med minoritetsbakgrunn blir tillagt «offer»-rollen, som har vært fremme i debatten. Den altoverveiende referanserammen for disse stereotypiene, og den moralske panikken de skaper blant mange etniske nordmenn, er antakelsen om uforenlig forskjellighet basert på etnisitet eller religion. Ingen kan ta fra norsk-somaliske Kadra og andre unge jenter med muslimsk bakgrunn deres modighet og styrke ved det å stå fram og fortelle om kvinne- og menneskeundertrykkende praksiser som tvangsekteskap og omskjæring av kvinner innad i enkelte minoritetsnettverk. Det de forteller om er viktig og bør diskuteres offentlig. Det man kan stille spørsmålstegn ved er måten disse temaene har blitt iscenesatt på. De fortolkes som regel innenfor en dikotomi hvor personer som Kadra og norsk-pakistanske Shabana Rehman blir sett på som a-typiske, modige personer med minoritetsbakgrunn. Dagsorden settes, og offentligheten får lite å vite om de feministene med minoritetsbakgrunn i Norge som faktisk har kjempet både mot tvangsekteskap og mot omskjæring i mange år. Krav om at innvandrere «må lære seg norsk», at vi trenger «innvandrerregnskap», og det gjennomgående fokuset på «pakistanske ungdomsgjenger», «tvangsekteskap», «omskjæring», «skaut» og «fundamentalistiske muslimer», har fram til nå vært de sentrale stikkordene i den norske innvandrings- og integreringsdebatten. Debatten virker på samme tid kulturaliserende og individualiserende. Den virker kulturaliserende fordi den dominerende tilnærmingen til innvandrere er at deres handlinger er programmert av deres etniske eller religiøse tilhørighet. Den virker individualiserende fordi den implisitt bygger på en modell om det frie individ, om individet som løsrevet fra familie, fra tradisjon, og fra bindende sosiale relasjoner. Det paradoksale er at modellen om det frie individet som debatten bygger på og implisitt settes opp som et ideal, anses som noe utpreget «norsk». Og dermed er vi tilbake i kulturaliseringen igjen. Vi er norske, frie, likestilte borgere, mens de, de andre, er fanger av etnisitet, tradisjon og religion. Den hittil dominerende norske tilnærmingen til rasisme som et spørsmål om individuelle holdninger og individuell moral har, med enkelte unntak, ikke blitt særlig utfordret i integrasjonsdebatten fra 1990-tallet fram til i dag. I denne debatten har kulturproblemer vært noe som innvandrerne slet med, men ikke vi. Derved ble det heller ikke satt kritisk søkelys på norsk historie, nasjonalisme og kulturelle særtrekk, noe som kunne ha åpnet for en mer nyansert debatt. «Bad guys» blant innvandrerne var bad guys fordi de hadde en annen kultur og religion. Norske «bad guys», derimot, var bad guys fordi de hadde hatt en vanskelig livshistorie, hadde alkohol- eller narkotikaproblemer eller var «drittsekker», men ikke fordi de var norske. Den norske forskningen på rasisme har, i motsetning til mye annen europeisk rasismeforskning, i liten grad vært opptatt av konstruksjoner omkring innvandrere som determinert av gruppetilhørigheter og etniske nordmenn som frie borgere. Det som er gjort av empirisk rasismeforskning i Norge har vært preget av mikroanalyser der politikk, innvandringsdiskurs og maktforhold mellom majoritet og minoritet har forblitt utematisert. Videre har det i den forskningen som har fått oppmerksomhet i offentligheten og blant politikerne, blitt insistert på betydningen av en klar og avgrenset definisjon av rasisme. Forskere som Inger Lise Lien og Ottar Brox har argumentert for en klassisk rasismedefinisjon, der rasisme forstås som individuelle holdninger om at noen raser er bedre og mer høyverdige enn andre. Det viktigste argumentet for en slik snever definisjon er at begrepet blir utvannet hvis det blir for altomfattende. Den nyere europeiske rasismeforskningen har hatt lite gjennomslag i Norge. Framstående europeiske rasismeforskere som Pierre Taguieff, Paul Gilroy og Michel Wieworka inkluderer «differentialist racism», «culture racism» eller «new racism» i sine perspektiver, men hevder ikke at dette er den eneste formen for rasisme eller at den arter seg likt i alle europeiske land. Det er også store diskusjoner om hvorvidt argumenter om at innvandrere er helt forskjellige fra oss og at de derfor passer bedre der de kommer fra, er et nytt fenomen. Flere forskere hevder at denne type argumentasjon har vært til stede i lang tid, og blitt sterkere og sterkere etter andre verdenskrig. Et annet trekk ved rasismeforskningen i dag er argumentene for en kontekstualisert og historisk tilnærming til rasisme. I stedet for å søke etter en universell og generell teori om rasisme, er det blitt mer og mer vanlig å snakke om mange uttrykk for rasisme og flere rasismer. Mens vi i Norge lett kan fraskrive oss et politisk ansvar for den gamle og universelle rasismedefinisjonen fordi vi aldri har vært et kolonialistisk land og på grunn av vår motstand mot naziregimet og dets raseideologi, er dette vanskeligere i forhold til nyere tilnærminger til rasisme. Rasisme forstått som kulturessensialisme, som en idé om at kulturer er fundamentalt forskjellige, at de ikke passer sammen, er langt mer problematisk å avvise som et innflytelsesrikt fenomen i Norge. Framgangen til Fremskrittspartiet de siste 15 år samt de forestillinger som avtegner seg i en rekke politiske utspill i forhold til innvandrere også i andre politiske partier, synes nettopp preget av en slik forståelse om at det landet ens foreldre er født i determinerer ens egne tankemønstre og handlinger. For å studere denne formen for rasisme har det liten hensikt å «lete inne i hodene» til folk etter fortolkninger og klare argumentasjonsrekker. Den er relatert til nasjonsbygging, til verdenshistorie, til den «naturligheten» vi forbinder med nasjonal identitet og nasjonale særtrekk. Dette betyr også at den ikke er noe utpreget «norsk» fenomen, men snarere et bredt fenomen knyttet til nasjonalstatsbyggingen. Den er sosialt konstruert og sosialt reprodusert. Den er flytende, utpreget praktisk i sin natur og iverksettes på ulike måter og i ulike grader i hverdagslivet. Den amerikanske filosofen David Theo Goldbergs forståelse av rasisme og rasebegrepets relevans i dagens Vest-Europa er at debatter og kamper omkring rase og etnisitet i virkeligheten handler om meningen og naturen til politisk konstitusjon og fellesskap. Poenget med Goldbergs tilnærming er ikke at en nasjon eller en institusjon har en klar ideologi om at enkelte kulturer, raser eller etniske grupper er bedre og mer høyverdige enn andre. Poenget er at kategoriene rase og etnisitet gjøres relevante for vurdering av personers autensitet, identitet og adferd, for hvem som er «inne» og «ute». Goldberg setter søkelyset på «common sense», den tause hverdagskunnskapen som er tillært gjennom oppvekst og læring. Common sense-kunnskap er en praktisk form for hverdagskunnskap som kjennetegnes ved at den ikke trenger å reflekteres over. Den «sitter i kroppen» og utgjør grunnlaget for hvordan vi oppfatter verden og andre mennesker. Den er et produkt av sosialisering og har røtter i en historisk forståelse av nasjonal identitet. Det vi lærte på skolen på 1950- og -60 tallet om Afrika og om folk i andre verdensdeler enn Europa var preget av en forestilling om europeere som erobrere og de mest utviklede folkeslag. Dette er derved en del av mange nordmenns hverdagskunnskap, og noe som sitter «dypt» i vår fortolkning av omverdenen. I dag forholder vi oss sjelden kritisk til denne sosialiseringen som blant annet bidro til at «negre» ble sett på som hungersofre og uutviklede svarte kropper. Et samfunnsmessig perspektiv på rasisme bidrar ikke til å frita enkeltmennesker for ansvaret for diskriminerende handlinger, men retter søkelyset på hvordan samfunnets institusjoner, mediene, og politikken monopoliserer bestemte tolkninger av innvandrere, som igjen legitimerer annerledesgjøringen av mennesker med minoritetsbakgrunn i hverdagslig sammenheng. Ved å identifisere noen av de historiske og nåværende perspektiver som lenge har tillatt oss å unnlate å drøfte rasisme som et betydelig samfunnsfenomen i Norge, kan vi også få et mer kritisk blikk på den underliggende ideen om det «norske» som noe særegent og entydig positivt. Dette betyr ikke at vi skal fraskrive oss en nasjonal identitet eller vurdere all stolthet av å være norsk som et utslag av en aggressiv nasjonalisme. Det betyr snarere at vi bør rette et kritisk søkelys mot ideen om at det å være norsk er den viktigste identifikasjon i nordmenns liv og at denne overskygger identifikasjoner knyttet til klasse, kjønn, regioner, generasjoner, aktiviteter og interesser. Slik det hittil har artet seg, har den norske innvandringsdebatten gjennom kontrasteringen med innvandrernes kulturer styrket ideen om at det å være «norsk» er svært viktig. I denne kontrasteringen blir det «norske» forstått som idealer om likhet, frihet og likeverdighet, de vestlige modernitetsidealer. Nå, i år 2004, kan det se ut som om dette mønstret begynner å rakne. De a-typiske innvandrerrepresentantene har blitt flere, og derved også vanskeligere å kategorisere som a-typiske. Flere unge mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn har blitt synlige i det offentlige rom; som journalister, stand-up komikere, politikere, idrettsstjerner og ungdomsarbeidere. Selv om mange av disse fortsatt opplever at de blir eksotifisert og først og fremst sett på som innvandrer-representanter, nekter de å bli satt i en enten-eller posisjon i forhold til sin norskhet/ikke-norskhet. Disse unge menneskenes stemmer og deres handlinger er avgjørende for at vi skal komme vekk fra en innvandringsdebatt som i for lang tid har kulturalisert innvandrere, normalisert hvite nordmenn, og tillatt oss å se på rasisme som et individuelt fenomen. Jeg spår at vi i den gryende debatten mellom mennesker med minoritetsbakgrunn som selv er født og oppvokst i Norge i en helt annen grad enn tidligere vil komme til å se ulike ideer om betydningen av rasisme, solidaritet, etnisitet, religion, kjønn og klasse, brynes mot hverandre i det offentlige rom. En slik debatt, som i større grad enn tidligere vil komme til å bli styrt av minoritetene selv, vil i seg selv bidra til å bremse den kulturaliseringen vi har sett de siste årene. Samtidig som dette vil føre til at innvandrere «menneskeliggjøres», kommer vi også til å se hardere konflikter om ideologi, identitet og om politiske strategier i forhold til majoritetsbefolkningen. Mette Andersson er forsker ved sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.