I vår forvirrede og urolige tid er det mange som ser seg nødt til å presisere og utdype meningene sine på ettertrykkelig vis, og som derfor velger å si det sånn, og ikke, som man kunne tro, slik, eller (Bob forby) på en helt annen måte. Det lukter av sterkt språkengasjement når så mange av våre beste, typisk gode, for å bruke en forslitt talemåte, norsktalende menn og kvinner går til det skritt å øse av sitt overdådige uttrykksforråd, formodentlig for å unngå å kjede sine samtalepartnere, og for at man skal slippe å høre saken utlagt på alternative og sikkert mindre tydelige måter. Når våre menn og kvinner i hver sin gate og opptil flere gater i både din og min by, og andre byer også, for den saks skyld, nå nemlig sier det sånn og ikke slik, kan man bare stoppe opp, ta av seg eventuelle hatter, nisseluer, sykkelhjelmer, badehetter eller vaffeljern, ta en pust i bakken, trappa eller hvor man måtte befinne seg; bak busken, oppi trærne eller bak hjørnet, se seg forundret om, og idet pusten slippes ut av sannsynligvis høybråtenske røykfrie lunger, gi seg ende over i storslått forbløffelse over hvordan det ellers kunne ha blitt sagt. Man kan spekulere. Man kan vri hender, hjerner, vaskekluter, strømper eller hva man måtte ha for hånden, saken er at med mindre man vrir om halsen på hun eller han som nettopp sa det sånn, og kryster alternativet ut, så vil man antagelig aldri får vite hvordan det i utgangspunktet var tenkt sagt. Ettersom det høyt og tydelig ble sagt sånn, får vi gå ut fra at vi har blitt forskånet fra en kanskje grovere, mer krenkende måte å si det på, kanskje vi er gjenstand for uventet høflig oppmerksomhet. Her står vi og prater om løst og fast, nært og fjernt, høyt og lavt, gammelt og nytt, ditt og datt, futt og fjatt, og plutselig, og gjerne flere ganger i løpet av samtalen, avhengig av samtalepartnerens omsorgsbevissthet, som lyn fra klar himmel, knott i ost og goddag i økseskaftet, blir vi stående og lure på hvorfor det altså til slutt og endelig ble sagt sånn. Er det lov å spørre? Kan man for eksempel si «unnskyld, jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du nå nettopp ordla deg sånn og ikke slik eller (Bob forby) på en helt annen måte. Kan du fortelle meg hvordan du ellers ville sagt det, jeg er nysgjerrig av natur?» eller noe i den dur? Vi vet hva som ville skjedd. Gapende, uforstående stillhet, kanskje et velartikulert «hæ?» Det er best å la være. Det ville bare skapt et unaturlig brudd i en ellers smertefri taleflom. Ofte sier man det sånn av blygsel. For å slippe å avsløre pikante detaljer. «Hun hadde ingenting under, for å si det sånn». I dette eksempelet blir vi bedt om å la fantasien reflektere erotisk og kanskje moralsk fordømmende over at personen ikke hadde undertøy den dagen. Det var kanskje varmt, det var kanskje soppinfeksjon inne i bildet, hvem vet. «Vi skal ha sau til middag, for å si det sånn». Med andre ord kan vi kanskje glede oss til en leskende porsjon fårikål i høstmørket. «Han gikk og la seg, for å si det sånn». Var han trøtt? Kåt? Syk? Det gjelder å se sammenhengen, for i og med at man fikk det framlagt på akkurat denne måten, altså sånn og ikke slik, så må det nødvendigvis stikke noe under. Men bli ikke for lenge stående å gnure over de spennende alternativene, før du vet fram eller bak har damen kledd av seg resten, fårikålen er oppspist og mannen har våknet, gått på jobben og blitt der til batteriet på telefonen gikk ut og toget stoppet i tunnelen. Av alle måter å si det på, og la oss ikke stikke ting under stoler eller vandre rundt verken grøt eller pannekaker, sier flere og flere av oss det til slutt sånn; gåtefullt og fantasiframkallende. Vi er blitt enigmatiske og idiomatiske, alt på en gang, ingenting over og ingenting ved siden, gjennom eller under. Eller for å si det sånn: det er både rimelig og relativt, liksom.