Redaktør Braanen tar til orde (Klassekampen 22. juni) for at man må kunne ha to tanker i hodet på en gang: Man må kunne støtte de undertryktes frigjøringskamp samtidig som man tjener godt med penger. Enig! Men når han argumenterer mot Erik Zsigas lille debattbok «Popvänstern» på et slikt grunnlag, gjør han det vel lett for seg selv. Zsigas bok, som etter min ringe vurdering er «70 prosent bra og 30 prosent dårlig» (som kretsen rundt Klassekampen pleide å uttrykke det), viser ganske overbevisende at det ligger mer hat enn kjærlighet, mer egoisme enn solidaritet, mer kommersielt spill for galleriet enn personlig overbevisning, i svenske artisters påberopelse av «radikale» verdier. Han viser eksempelvis ikke bare at mange av dem tjener godt, men at de bruker pengene på personlig forbruk av statusgjenstander av typen dyre biler. Han minner om at de som må feie opp glasskårene når «radikalerne» kaster stein på McDonald's, tilhører en annen samfunnsklasse enn steinkasterne, nemlig arbeiderklassen. Og så har han ganske mange eksempler, ikke minst fra den svenske skribenten Linda Skugge, på hatefull og ondskapsfull hets av meningsmotstandere, som neppe bidrar til å gjøre verden til et bedre sted verken på kort eller lengre sikt. Når man støter på krakilske utbrudd av denne typen, er det ikke så merkelig at man tenker som Dag Østerberg i sin tid gjorde i en kommentar til Jon Michelets kvinnesyn: Er det virkelig mulig at denne personen er sosialradikal? Hvorom allting er: Zsigas poeng er at hvis man ikke er villig til å ofre noe selv, kan man ikke regne med at overbetalte direktører gjør det heller. Og en artist som er passe vill i blikket og sier at han går inn for utopisk sosialisme, selger normalt flere plater til studenter som kjeder seg i det trygghetsnarkomane Skandinavia enn en artist som synes at Verdensbanken gjør en kjempegod jobb for verdens fattige.