«I'm not too sure what the name of the song was that he was playing when I came in, but whatever it was, he was really stinking it up. He was putting all these dumb, show-offy ripples in the high notes, and a lot of other very tricky stuff that gives me a pain in the ass. You should've heard the crowd, though, when he was finished. You would've puked. They went mad. They were exactly the same morons that laugh like hyenas in the movies at stuff that isn't funny. I swear to God, if I were a piano player or an actor or something and all those dopes thought I was terrific, I'd hate it. I wouldn't even want them to clap for me. People always clap for the wrong things. If I were a piano player, I'd play it in the goddam closet. Anyway, when he was finished, and everybody was clapping their heads off, old Ernie turned around on his stool and gave this very phony, humble bow. Like as if he was a helluva humble guy, besides being a terrific piano player. It was very phony – I mean him being such a big snob and all. In a funny way, though, I felt sort of sorry for him when he was finished. I don't even think he knows anymore when he's playing right or not. It isn't all his fault. I partly blame all those dopes that clap their heads off – they'd foul up anybody, if you gave them a chance.»Boken «The Catcher in the Rye» kom ut for første gang i USA i 1951 og kretser om 16 år gamle Holden Caulfield. Han er den nest eldste sønnen i en nokså velstående New York-familie. Vi møter ham i det han kastes ut av sosseskolen Pencey (for å ha strøket i alle fag utenom engelsk) og følger ham til New York, der han tilbringer et par døgn her og der mens han er på stødig vei ut i et nervesammenbrudd. Boken er Caulfields foretelling; «all this madman stuff that happened to me around last Christmas, just before I got pretty run-down and had to come here and take it easy». Han forlater Pencey i raseri midt på natten når han får vite at hans sleske romkamerat Stradlater har vært på date med Jane Gallagher, ei jente Holden har tilbragt mye tid sammen med og som han nok fortsatt er forelsket i, selv om han aldri går så langt som til å innrømme det. Det er altså lørdag kveld, og Holden kan ikke komme hjem til foreldrene før onsdag. De venter ham hjem på juleferie. De vet ikke at han har blitt kastet ut av enda-en-skole. Moren vil ikke ta det pent. Ikke faren heller. Så Holden tar inn på et hotell, drikker seg full på bar, kjøper en hore, ringer en gammel kompis som han tar en drink med, dater sin gamle flamme Sally Hayes (som han for øvrig misliker sterkt), sier at han elsker henne og spør henne om hun vil flytte sammen med ham til Vermont og Massachusetts, alt dette før han blir lei av de fjollete svarene hennes og forteller henne at hun gir ham «a royal pain in the ass». Han fører meningsløse – men briljante – samtaler med dumme taxi-sjåfører om hvor endene i Central Park blir av om vinteren, med dumme blondiner om dansing, han koker opp historier, presenterer seg selv med nye navn og hele tiden tenker han på om han ikke skal ringe Jane. Bare for å høre om hun er hjemme på juleferie. Bare for å snakke litt med henne. Han ringer aldri. Den eneste personen han klarer å holde en samtale med er lillesøsteren Phoebe. Phoebe er noen år yngre og den eneste Holden føler lytter og forstår hva han snakker om. Hun er den eneste som kan stille ham mot veggen. Og Phoebe lytter til broren når han kommer inn på rommet midt på natten fordi han må snakke med henne, fordi hun er den han vil snakke med mest i hele verden. Han forsøker å forklare henne alt dette han også prøver å fortelle leseren; følelsen av å være misforstått, tilsidesatt og ignorert, og kanskje enda viktigere: han snakker om den brennende indignasjonen han kjenner, hvor mye han hater alle mennesker og alle ting som han gjennomskuer. Alle de falske drittsekkene som går rundt og er voksne eller på vei til å bli det og går rett i fella; når barndommen slutter, når den perfekte tilstanden det er å være barn svinner hen, fødes man på nytt som et av disse falske tullingene. Inne på Phoebes rom forsøker Holden å forklare lillesøsteren hvorfor han handler som han gjør, og lille Phoebe svarer; Holden liker jo ingenting. Han liker ingen og ingenting, og så ber hun: Nevn en ting du liker godt! En ting, bare en ting. Men han klarer ikke å svare, han blir sittende og tenke på Allie, den døde broren som skrev ned Emily Dickinson-dikt på baseballhansken sin, han tenker på en sky liten unge han en gang gikk på skole med som ble så mye mobbet av en gjeng med tosker at han kastet seg ut av et vindu og døde. Ingen, absolutt ingen går bort til den døde kroppen. De bare lar ham ligge der i en blodpøl. «'anyway, I like it now,' I said. 'I mean right now. Sitting here with you and just chewing the fat and horsing?''that isn't anything really!''It is so something really! Certainly it is. Why the hell isn't it? People never think anything is anything really. I'm getting goddam sick of it.'»Helt i begynnelsen av «The Catcher in the Rye» snakker Holden Caulfield om bøker. Han sier at det fineste med bøker er når du leser en bok du liker så godt at du skulle ønske forfatteren var en ordentlig god venn av deg, og at du bare kunne ta opp røret og ringe ham akkurat når du måtte ha lyst.