Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Farvel Vassnes

Harriet Bjerrum Nielsen

Jeg noterer at Bjørn Vassnes og jeg nå i hvert fall har blitt enige om en ting, nemlig at debatten mellom oss er lite interessant. Hvem som har skyld i det er vi fortsatt uenige om, men den debatten bør leserne i alle fall spares for. Når jeg ikke kommenterer Vassnes' påstander om «juksing» og «løgner» er det dels fordi de stort sett faller på sin egen urimelighet, dels representerer et debattnivå som jeg ikke har noe ønske om å innlate meg på. La meg avslutte hvor vi startet: den omtale som SKKs seminar om kjønn i nyere biologisk forskning fikk i Klassekampen. Som jeg skrev allerede i mitt første innlegg beklaget jeg den vinklingen som journalisten hadde valgt fordi det ga et feilaktig bilde av seminaret. Når Vassnes ikke vil akseptere den beklagelse er det lite mer jeg kan gjøre. Bjørn Vassnes var faktisk verken utgangspunkt eller skyteskive for SKKs seminar selv om han fortsatt tror det forholder seg slik. Jeg tror jeg var den eneste på seminaret som så vidt nevnte hans navn, nemlig da jeg i min introduksjon sa at han hadde rett i en ting (nemlig at kjønnsforskere har hatt en viss berøringsangst overfor biologisk forskning) og urett i en annen (nemlig at kjønnsforskere skulle benekte at mennesker er biologiske organismer). Det er fint at vi er enige om at biologi og kultur ikke gjensidig kan reduseres til hverandre. Jeg mener imidlertid ikke at konsekvensen av dette er at alle nå må bli både naturvitere og kulturforskere på samme gang. Etter mitt syn er det både mulig, hensiktsmessig og legitimt å studere kjønnets kulturelle og sosiale betydning uten hver gang å starte i sosiobiologien og hjerneforskningen. Dette er Vassnes uenig i og det får han så være. Med dette innlegget avslutter vi denne debatten. Red.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Forfalska jubileum

Kåre Lunden

Dersom vi skal feire 1905 – og det bør vi – hadde det vore ein tanke å hugse og feire det som 1905 faktisk galdt. Kort sagt var dette: Etter Grunnlova av 1814, godkjend av Sveriges stender ved riksakta av 1815, stadfest av unionskongen same år, var Noreg eit suverent rike, rettsleg likestilt med Sverige. Då dette fram mot 1895 frå norsk side vart prøvt å gjere til full realitet, ved at ein reserverte seg å ordne også norsk utanriksstell etter norsk vilje, trua Sverige med krig, som ga norsk tilbaketog.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Englands nei

Paul Bjerke

(London): Det var mange lange ansikter på engelsk tv søndag kveld. Først tapte fotball-landslaget. Deretter ble United Kingdom Independence Party (UKIP) den store vinneren i det britiske valget til Europaparlamentet. Partiet økte med nesten 10 prosentpoeng til 16,2 og firedoblet mandatene. Tony Blair kan ikke skylde på valgdeltakelsen, som faktisk var rekordhøy til EU-valg å være. UKIP er et ti år gammelt parti. Det ønsker at Storbritannia skal gå ut av EU. Begrunnelsen er ytterst enkel: Partiet mener britene skal få styre seg sjøl. Budskapet har åpenbart slått an. En viktig årsak er den stadige diskusjonen om britene skal forlate pundet og gå over til euro. Men utløsende for den voldsomme framgangen denne gangen er sannsynligvis forslaget om ny EU-grunnlov, som UKIP mer eller mindre korrekt omtaler som den «siste spikeren i nasjonalstatens likkiste».Hva så med den engelske venstresida? Jo, «Røde Ken» Livingstone ble gjenvalgt som borgermester i London på et program basert på flere busser og tog, færre og mindre biler, mer bomring og høyere skatter samt sin radikale personlige image og en prinsippfast motstand mot Irak-krigen. Men han er EU-tilhenger. De Grønne – som ellers virker som de er gjenglemt i Sigrun Bergs vevstue – er «kritiske til EUs manglende demokratiske struktur», men de er tilhengere av det britiske medlemskapet. Organisasjonene til venstre for Labour stilte til valg på EU-parlamentet som «Respect» og gjorde det rimelig godt, særlig i London der de fikk fem prosent av stemmene. Respect har en plettfri politisk analyse av EU som storselskapenes forlengende arm, en markedsliberalistisk drivkraft som driver gjennom privatiseringer og påbyr offentlige nedskjæringer gjennom stabilitetspakten og som stenger grensene for verdens fattige. Respect er mot euroen og mot den nye grunnloven som de mener vil gjøre de nye medlemslandene til b-medlemmer. Alt sammen helt utmerket. Problemet er bare at Respect ikke sier et ord om det som for svært mange briter (og nordmenn) er det viktigste: Retten til nasjonalt selvstyre. Dermed overlates hele det nasjonale spørsmålet til herrene i UKIP, som bortsett fra å erklære seg som varme tilhengere av fri business og like varme motstandere av innvandring, holder seg med ledere av typen Robert Kilroy-Silk. I vinter fikk han sparken som frokost-tv-vert i BBC på grunn av en avisartikkel med rasistiske anklager mot muslimer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn