Kravet om sekstimers arbeidsdag er helt urealistisk, hører vi. Javelnei? Det har vært en kolossal vekst i produktiviteten her til lands i mange tiår, og svært lite er tatt ut i form av kortere arbeidstid. Hvorfor er det så urealistisk at den enorme produktivitetsveksten skal føre til kortere arbeidstid, til et mindre stressende liv, til å få større psykisk overskudd, til å delta mer i kulturaktiviteter og politikk? Sykefraværet er altfor høyt, sies det. Ja, selvsagt. Å være syk er ikke bra. Det er nå opplest og kanskje snart vedtatt at det riktige svaret er å innføre karensdager – eller i hvert fall lavere sykelønn de første dagene. Da blir folk liksom friskere. Det som er helt sikkert, er at de syke får dårligere råd. Og hele argumentasjonen er rent sludder, for det er langtidssykefraværet som øker. Og der står psykiske plager for en meget stor andel. Økt stress på jobben, stadige omorganiseringer for å bli mer effektive, stadig lengre dager med mye overtid – folk klarer ikke å møte forventningspresset.