I løpet av 1990-tallet skjedde det et skifte i norsk kunstliv. Dette skifte kan karakteriseres som en overgang fra «moderne kunst til samtidskunst». Et viktig aspekt ved endringen var at mens de moderne kunstnerne i hovedsak var opptatt av å drive sitt kunstneriske virke innenfor kunstinstitusjonen, ønsket de nye samtidskunstnerne å gjøre noe med selve institusjonen. De ønsket dels å rive ned skillelinjene mellom de ulike mediene som kunstinstitusjonens inventar var bygget opp rundt: tegning, maleri, skulptur og trykk. Og dels rive ned skillelinjene mellom hva som var kunst og hva som ikke var kunst. Gjennom denne destruksjonen greide samtidskunstnerne å skape et nytt rom, samtidig som store kvanta av symbolsk makt, nedfelt i disse skillelinjene, ble frigjort og omsatt i ulike typer fest og sirkus. For dem som var med, og ikke sto forarget på sidelinjen med punkterte prosjekter, var det spennende og vitale tider.