Om røyk og rettferdighet
Jeg tar en røyk utenfor universitetet i Oslo (jeg vil med det samme påpeke at dette skjer ytterst sjelden og at jeg nå heller kan kalles 'festrøyker' egentlig da). Ved siden av meg står en annen skamfull person – begge har vi trukket oss langt bort fra inngangen. Det siste som har kommet av plakater sier høyt og tydelig at vi ikke bare skal holde oss unna inngangen, men også at vi skal 'tenke på allergikerne våre' (jeg ser med spenning fram til fortsettelsen av noe som jeg antar må være det første skiltet i en serie for å beskytte alle sykdomsrammede der oppe: 'Husk å lukke døra – tenk på revmatikerne våre' 'Gå stilt i gangene – ta hensyn til de angstrammede!'..) . Den medsammensvorne begynner straks å snakke om at vi røyker – for det går ikke an å bare røyke lenger, man må også snakke om det mens man gjør det. I lunsjen prates det om røykeloven, igjen og igjen. For eksempel når det er ekstra kos og lys skal tennes, henges røykerne ut når de drar lighteren opp av lomma med en spøkefull kommentar. Den skammen som er i ferd med å klistre seg til røykere i Norge nå er den samme som jeg opplevde for bare to år siden i USA – hvor kolleger snek seg rundt og smugrøykte for hverandre – helt til man tilfeldigvis fant det ut på fest. Det er bare fem år siden veilederen min og jeg dampet lystig i vei på kontoret hennes mens vi diskuterte. Kjendiser og politikere hadde ingen fast ukentlig spalte om sin offentlige røykeavvenning. Marit Arnstads antall sigaretter ville vel neppe bli tatt ut som det viktigste heading-sitatet fra et portrettintervju på to sider heller, som i Klassekampen for en måned siden. Ok. Dette er ikke en spalte om røyking – og jeg er ikke imot de praktiske konsekvensene av røykeloven. Vårt lands tradisjoner med å sette i verk nasjonsbyggende kampanjer for å skape normendring i holdninger og praksis for 'vårt felles beste' har mange gode sider. Det gode er at de ofte virker. Så tenk om den massive overdimensjonerte innsatsen for å holde nasjonen sunn og frisk – som er vår tids store forse – hadde blitt satt inn på noe helt annet enn røyking eller slanking. Men la oss gjøre et tankeeksperiment: Tenk om regjeringen erklærte at på fem år skal vi bli kvitt kjønnsurettferdighet. Nok er nok – dette går for sakte! La oss ta et skikkelig løft så det monner, dere – få sving på likelønna, deltidsjobbing og seksuelle overgrep en gang for alle. De setter opp en tiltaks- og lovendringsplan som skal gjennomføres over en treårsperiode. Å bli kvitt kjønnsundertrykking er jobb nummer én! Arbeidsliv og kulturell praksis settes nøye under lupen. Hvilke lønnsnivå gjelder for kvinner og menn? Hva gjøres konkret for å få flere kvinnelige ledere? Og hva med seksuelle overgrep? Statistikker og rapporter – som det heldigvis finnes haugevis av siden vi tross alt er et likestillingsideologisk land – børstes støv av og hentes fram fra skuffer og skap. Nå er det handling og ikke ord som gjelder! Et offentlig utvalg skal følge opp og koordinere alle tiltakene sånn at man er sikker på at ingen sniker seg unna verken i offentlige institusjoner, arbeidsplasser eller i skolen. Følges ikke lønnsutjevningstiltakene og de arbeidsmiljømessige programmene opp i den nasjonale kampanjen blir det dessuten klekkelige bøter og offentlig kunngjøring av syndebukkene.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn