Den globaliseringskritiske bevegelsen i Norge bør snarest kaste bondeorganisasjonene ut av rekkene. Det vil styrke bevegelsens troverdighet og være reell solidaritet med mennesker i den tredje verden. Kamp med rene våpen bør bestrebes når man kritiserer det herskende tankegods – markedsliberal globalisering – i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Solidaritet med mennesker i den tredje verden er viktig for globaliseringskritikere, som mener at økt frihandel fører til større forskjeller mellom rike og fattige land. Det er vanlig å kritisere WTO for å fremme særinteressene til de multinasjonale selskapene. Da er det dumt å selv binde seg til rike og beskyttede bønder med vegring for omstilling. Norske bondeorganisasjoners globaliseringskritikk har ingenting med idealisme og solidaritet med den tredje verden å gjøre, men er ren og skjær egeninteresse. Forslag om økt frihandel med jordbruksvarer slås ofte bort med henvisning til at det i den tredje verden bare er de store jordeierne som vil nyte godt av økt adgang til markedene i Nord. Dette er et dårlig argument; ikke bare går det tvert i mot teori og erfaring, men det motstrides også av internasjonale størrelser som ikke kan mistenkes for annet enn ekte solidaritet med de fattigste, for eksempel FNs generalsekretær Kofi Annan. Minst like viktig er det at de fattige landene selv ønsker økt frihandel med mat. «Jeg mener at interessene til den lille landbruksnæringen i rike land ikke bør ha høyere prioritet enn interessene til de langt større landbruksnæringene i fattige land. I Tanzania er nesten 80 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruk», skriver president Benjamin William Mkapa i Tanzania i siste utgave av Foreign Affairs. Mkapa er ingen hvem som helst; de siste to årene har han ledet ILO-organisasjonen World Commission on the Social Dimension of Globalization. Mkapa kommer med en oppfordring til oss: «Nord bør lede an i å åpne markedene: Proteksjonisme må ikke lenger ta bort med en hånd det som sjenerøst gis i bistand med den andre. Mange ledere i utviklingsland anerkjenner fordelene ved et multilateralt fastlagt og håndhevet åpent handelssystem. Men vi ønsker at den rike delen av vår verden skal sikre at et slikt system er tydelig fordelaktig for de store landbruksinteressene i våre land.»Poenget med at proteksjonisme ødelegger effekten av bistand, har spesielt sterk gyldighet for Norges del. Mens vi er blant de landene som etter folketallet gir mest i bistand, er vi i stikk motsatt ende når det gjelder å åpne våre markeder for landbruksprodukter fra fattige land. Dette støttes av Forpliktelse til utvikling-indeksen (CDI) fra Center for Global Development (www.cgdev.org). Norske tollsatser og importkvoter kombinert med subsidier gir en gjennomsnittlig toll på 32 prosent på all import, nesten tre ganger så høy som gjennomsnittet for de 21 andre rike landene i indeksen. Kanskje vil Regjeringens ferske handlingsplan «Landbruk mot fattigdom», som utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson lanserte 18. mai, kunne heve Norge fra jumboplassen. Ifølge dokumentet vil Regjeringen «arbeide for at den inneværende forhandlingsrunden i WTO fører til at utviklingslandene får bedre adgang til verdensmarkedet for sine landbruksprodukter». «WTO er den viktigste arenaen for å bedre utviklingslandenes adgang til å eksportere landbruksprodukter», fastslår handlingsplanen. Ifølge mandatet fra WTO-forhandlingene i 2001 i Doha er siktemålet med landbruksdelen av forhandlingene vesentlig forbedring av markedsadgangen, vesentlige reduksjoner av handelsvridende intern støtte og reduksjon av alle former for eksportsubsidier med sikte på gradvis avskaffelse. «I forhandlingene har Norge understreket at bedret markedsadgang for landbruksprodukter er av vital betydning for mange utviklingsland», skriver Johnsons departement. Det skulle forundre meg om dette er musikk i ørene til norske bondeorganisasjoner. Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har begge sluttet seg til den nystiftede Handelskampanjen, som skal kjempe for rettferdig handel. Handelskampanjen skal ha anerkjennelse for å ha programfestet et krav om avvikling av eksportsubsidier. Den norske eksportsuksessen Jarlsberg er tross alt grunnlagt på eksportsubsidier; i mange år ble osten eksportert til en pris lavere enn sin produksjonskostnad. Men hvis jordbruksvarer fra lavkostland skal få full adgang til det norske markedet, må det massive importvernet brytes ned – «handelsvridende intern støtte» kalles det i regjeringens handlingsplan. Dette vil ikke deltagerne i Handelskampanjen være med på: «Det er viktig at et internasjonalt handelsregelverk beskytter retten til lokal matproduksjon for egen befolkning. Småskala familiejordbruk er sårbart for konkurranse fra importerte varer og må sikres beskyttelse.»Det synes altså umulig å forene følgende to hensyn: 1) Beskyttelse av norsk landbruk slik vi kjenner det i dag, og 2) gi de minst utviklede landene muligheten til å eksportere de eneste produktene de har. EUs foreslåtte løsning er å frikoble landbruksstøtten fra produsert mengde, slik at man i hver gård får en viss sum uavhengig av produksjon. Dette gir incentiver til å flytte fokus fra masseproduksjon til høykvalitet, men foreløpig har dette fått en lunken mottakelse i Norge. Einar Ravndal er siviløkonom