Et flertall i Norge, Sverige og Danmark foretrekker et nordisk samarbeid framfor EU. Den sterke støtten til et slikt samarbeid er oppsiktsvekkende, ikke minst fordi saken overhodet ikke står på den politiske dagsordenen. Danmark har vært medlem av EU i over 30 år, mens svenskene har vært tilsluttet unionen i snart et decennium. Når medlemskapet i unionen har vart så lenge, kunne en kanskje forvente at de fleste hadde slått seg til ro med tingenes tilstand. Men det har ikke skjedd. EU-motstanden og -skepsisen er stor både i Danmark og Sverige, noe ikke minst fjorårets avstemming om ØMU i Sverige ga klar beskjed om. Å sette nordisk samarbeid på dagsordenen kan lett oppfattes som urealistisk politisk kannestøperi. Men det er i tilfelle bare fordi de politiske og økonomiske makthaverne ikke ønsker å mobilisere det folkelige engasjementet som ligger i et slikt samarbeid. Det motsatte er tilfellet når det gjelder oppslutningen om EU, der valgdeltakelsen til forrige parlamentsvalg var nede i 38 prosent i Sverige, 30 prosent i Finland og 50 prosent i Danmark. Det spesielle og unike med et nordisk samarbeid er at det har stor folkelig oppslutning. Et utvidet nordisk politisk samarbeid har også interessante geopolitiske sider, ikke minst hvis Island og Færøyene blir med, eventuelt også med tilknytning til Baltikum. I en forsvarssammenheng er det også høyaktuelt, ikke minst i forhold til den nye Nato-strategien, der out-of-area-operasjoner prioriteres til fordel for sikkerhetsbehovene i nærområdene. Det er også en abnormitet at ikke de nordiske landene kjøper forsvarsmateriell som er utviklet og produseres i regionen. Det finnes derfor en rekke gode og interessante begrunnelser for et utvidet politisk samarbeid i Norden. Ikke minst vil et slikt samarbeid ha store muligheter for å bli bredt og demokratisk forankret. Den eneste alvorlige innvendingen er at det politiske og økonomiske establishment i regionen har valgt å satse alle kort på å spille annen- og tredjefiolin i forhold til herrene i Washington og EU. Men det faktum må uansett endres, skal det nordiske folkestyret overleve.