Det burde ikke være vanskelig å avslutte debatten mellom Harriet Bjerrum Nielsen (HBN) og undertegnede, fordi den aldri har funnet sted. Nei, jeg tar ikke en «Baudrillard» (postmodernistisk fornektelse av virkeligheten), men en debatt forutsetter at man forholder seg til hverandre. Og HBN svarer ikke på mine utfordringer om debattkulturen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning: hvordan man kan annonsere et møte for å «sette på plass» undertegnede, men uten å invitere den kritiserte, og uten å invitere fagpersoner som jobber med debattens tema – kjønn og biologi (selv om det finnes topp ekspertise på dette ved UiO). Jeg spurte om grunnen kunne være at man egentlig ikke ønsket noen debatt, og jeg må tolke HBN dit hen at det er dette som er tilfellet. Jeg tolker også HBNs taushet med hensyn til de fem punktene der jeg mener hun jukser, som innrømmelse av juks, og at dette egentlig er en helt grei måte å føre «debatt» på.I stedet forsøker hun å røyklegge mine utfordringer med en liksomdebatt om «biologisk reduksjonisme», som jeg trodde var tilbakelagt for mange år siden. Jeg kjenner nemlig ingen nålevende biologer som er reduksjonister i HBNs forstand. Den «biologiske reduksjonismen» eksisterer kun som et gammelt fiendebilde i kjønnsforskernes virkelighetsforståelse (se flere intervjuer om dette i det nye nummeret av magasinet til UiB, «Hubro», der HBN også kan se hva Tone Bleie selv sier om reaksjonene på sin artikkel i «Kvinneforskning»). Hun har derfor helt rett når hun skriver at «spørsmålet om det er biologi eller kultur som skaper kjønnet må i beste fall karakteriseres som en faglig utdatert problemstilling». Men utdatert eller ikke, det er akkurat denne fellen mange kjønnsforskere, inkludert HBN selv, så ofte faller ned i. For litt senere i innlegget skriver nemlig HBN: «Biologi er faktisk ikke relevant for alle forskningsspørsmål, heller ikke alle forskningsspørsmål som gjelder kjønn.» Med andre ord mener HBN at kjønn faktisk kan studeres uten å ta med biologien inn i bildet.