Jeg fortsatte med ingentingkulene, med hjertet i halsen. Det ble enda verre. Etter en dag med nesten uutholdelige smerter løsna det, og ble bedre for hver dag, som det var sagt. Det var ikke krig og endelig seier, det var en samarbeidsløsning. Samarbeid mellom meg og behandleren og kroppen min. For den fikk det til helt uten innsats av fremmede styrker. Og det ble ikke en statisk tilstand av varig fred, slik som okkupasjonsmakter alltid innbiller seg, men alltid tar feil i og avler mer vold. For det er aldri noen, om det er bakterier eller mennesker, som er feil og skal bort. Og det er fornuftig og rimelig å forstå i hodet og magen, men verden rundt oss og skolen og hele vår vestlige sivilisasjon forteller oss at alt er årsak og virkning, og vi må fjerne årsaken for å bli kvitt virkningen. Det er to måter å tenke på. Og den ene er feil, helt feil. Og jeg innså det ikke før jeg kjente det på kroppen, bokstavelig talt. Og jeg må stole på at det er den som vet best, og lytte. De mislykka angrepsforsøkene mine, iberegna alle egenandelene hadde kosta meg over det dobbelte av den vellykka samarbeidsløsningen, som var helt usubsidiert.