Jeg husker ikke Unctad. Jeg vet at Unctad står for United Nations Conference on Trade and Development, og at det altså er et FN-organ som kanskje driver med handel og utvikling. Stort mer er det ikke. Jeg var ikke mer enn fire da den visstnok legendariske Unctad-konferansen fant sted i Nairobi i 1976. Jeg har bare hørt om den, hørt om hvordan Thorvald Stoltenberg sammen med nederlenderne allierte seg med utviklingslandene og sprengte i-landsalliansen. Om litt over en uke er det Unctad-toppmøte igjen, i Sao Paolo. De gamle aktivistene, de som husker Nairobi 1976, snakker om et Unctad som faktisk bidro til et håp om at mer rettferdige handelssystemer kanskje kunne være mulig. Så kom 80-tallet. Thatcher og Reagan. Unctad sto som nummer tre på lista over FN-institusjoner USA ville fjerne, etter Unesco og FAO. I 1995 ble Verdens handelsorganisasjon, WTO, etablert som stedet man forhandlet fram multilaterale handelsavtaler. Unctad ble redusert til et organ som kunne skrive noen rapporter nå og da, og ellers drive med litt «teknisk assistanse». Gjennom Unctad hadde man muligheten til å lage et multilateralt handelsregelverk, og forankre det i FN-systemet. Dermed ville man også få det forankret i de prinsippene som resten av FN-systemet bygger på. Den muligheten ble ikke brukt. Isteden fikk vi et multilateralt handelsregelverk hvor det ikke er regler for hvordan forhandlingsprosessene skal foregå, hvor store deler av forhandlingene foregår i lukkede rom og hvor de rike landene har makt og mulighet til å utforme reglene etter sine interesser. I utgangspunktet er det fattige land som mest å tjene på at det finnes internasjonale regler for handel. Et system uten handelsregler vil være den sterkestes rett. Men dagens WTO fungerer også som den sterkestes rett, det er den sterkestes rett som både definerer hva det skal forhandles om, og som har mest makt og tyngde i forhandlingene. WTO-toppmøtet i Cancun brøt sammen fordi denne makten ikke var sterk nok til å overkjøre de fattige landene. FN-organer må ha forrang foran både WTO og foran organer som IMF og Verdensbanken. På tross av sine åpenbare svakheter, er FN-systemet det som er mest demokratisk og mest representativt, og dermed best egnet til å danne rammeverket rundt et multilateralt handelsregelverk. Derfor må det være et mål at Unctad oppgraderes, for å bli en sterkere institusjon med større gjennomslagskraft. Spørsmålet om politisk handlingsrom står sentralt på det kommende toppmøtet. Utviklingslandene må få reelle muligheter til å utforme sin egen nasjonale politikk og dermed nasjonale politiske virkemidler for å komme seg ut av fattigdommen. Dagens rike land har alle i nødvendige perioder av sin egen utviklingshistorie aktivt brukt offentlige virkemidler og støtte til egen innenlandsk industri samt aktiv utvikling av egne markeder for å hjelpe industrireising og utsatte næringer. Man har først gradvis åpnet opp for internasjonal konkurranse når industrien var sterk nok til å tåle denne konkurransen. Gjennom WTO har det hittil blitt stadig vanskeligere for utviklingsland å bruke slike virkemidler for å få til en bærekraftig utvikling. Ett av Unctads hovedanliggender må være å jobbe for at utviklingslandene skal få politisk handlingsrom til å ta i bruk de samme virkemidlene som de rike landene har brukt – og som også de sørøstasiatiske landene brukte under sin industrialisering og vellykkede utviklingsstrategi på 60- og 70-tallet. Unctad har potensial til å spille en langt mer sentral rolle enn hva organisasjonen gjør i dag. Det forutsetter at organisasjonen styrkes. Men det forutsetter også at man i Unctad legger helt andre og langt mer demokratiske spilleregler til grunn, enn hva tilfellet er i WTO. Fattige land har behov for et sterkt multilateralt handelsregelverk, som er utformet med det formål å beskytte de fattige – ikke beskytte rettene til de rikeste. Vi har en lang vei å gå før vi når dit. Et Unctad med reell tyngde, og med andre grunnverdier enn stadig mer liberalisering som både mål og virkemiddel, kan være et skritt i riktig retning.