Verdens internasjonale miljøverndag markeres 5. juni. Det gir grunn til et raskt blikk på viktige milepæler både nasjonalt og internasjonalt. 1946: Nærmere 3000 mennesker i Oslo demonstrerte mot kraftgater i Nordmarka. Formannskapet lovte å arbeide videre for en samlet plan om kraftledninger, vannledninger og veier i Oslomarka. 1954: Vår første Lov om naturvern. Den hadde snevert siktemål, dreide seg mest om fredning, men ga rom for opprettelse av nasjonalparker. 1952: Biologen Rachel Carson utga boka «The silent spring». Den skapte kraftig debatt og ble også oversatt til norsk. Med fokus på pesticider og forgiftning av naturen, satte hun miljøvern på en internasjonal dagsorden. 1970: Europarådet lanserte sitt Europeiske Naturvernår. Samtidig var det sterke aksjoner mot at Mardalsfossen skulle bygges ut til kraftformål. Sivil ulydighet ble tatt i bruk og vakte internasjonal oppmerksomhet. 1972: Miljøverndepartementet ble opprettet. Botanikeren Olav Gjærevoll fra Arbeiderpartiet hadde lenge vært pådriver og ble også vår første miljøvernminister. Samme år arrangerte FN sin første internasjonale miljøvernkonferanse i Stockholm under mottoet «Bare en jord». Åpningsdagen 5. juni ble lansert som Verdens internasjonale miljøverndag. Dette er altså 32 år siden. Men vi har liten grunn til å feire dagen. I tiden etter 1972 har både virkelighet og vitenskap avslørt stadig nye miljøproblemer. Menneskelig aktivitet forgifter både luft, vann og jord – og er med på å utrydde verdifulle plante-og dyrearter. Dette har vært tema på møter og seminarer, symposier og konferanser over hele verden, og det er skrevet tusentalls artikler, bøker og rapporter om det samme. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) sto bak en av de viktigste rapportene. Gro Harlem Brundtland var formann, og 21 land var involvert i arbeidet. FNs mandat var blant annet som følger: «utarbeide forslag til langsiktig miljøstrategi for å fremme en bærekraftig utvikling fram til og forbi år 2000». Sluttrapporten var ferdig i 1987, og en av konklusjonene var som følger: «Tiden er kommet for å bryte ut av gamle mønstre». I dag, 17 år etter, ser vi at dette ikke har skjedd. Misforholdet mellom fattig og rik – og mellom økologiske og økonomiske hensyn – er det samme som før, og på mange områder forsterket.