Under de pågående GATS-forhandlingene forsøker EU å sette handelsinteresser foran menneskers grunnleggende rett til vann, noe den norske regjeringen hittil ikke har villet vedgå.

I globaliseringsmeldingen skriver regjeringen at «Spørsmål om privatisering eller konkurranseutsetting er derfor ikke tema for forhandlingene og kan derfor ikke benyttes til å presse noen land til å privatisere eller konkurranseutsette offentlige tjenester». Etter vår mening er dette mer komplisert enn som så. I GATS-forhandlingene (arbeidet innenfor Verdens Handelsorganisasjon med å få til en «General Agreement on Trade in Services»), har EU bedt 97 land om å liberalisere handelen med tjenesteyting knyttet til drikke- og avfallsvann. Blant de som har mottatt henvendelsen er fattige land som i dag forsyner drikkevann utelukkende på offentlig basis. Fulle GATS-forpliktelser i disse landene vil automatisk føre til privatisering. Riktignok bestemmer det enkelte land selv hvilke sektorer de vil at avtalen skal omfatte, men erfaringene i WTO viser at u-landenes evne til å motstå utilbørlig forhandlingspress er sørgelig liten. Nå er det ikke nødvendigvis noe galt i å privatisere vannforsyningen. Offentlig vannforsyning har i mange land vist seg å være ineffektiv og utilstrekkelig, og behovet for investeringer er enormt. I prinsippet er det fullt mulig å lage privat-offentlige partnerskap som sørger for økt lønnsomhet, effektivitet og investering gjennom privat deltakelse, uten at sosiale hensyn og miljøet blir skadelidende. Men erfaringene med bruk av kommersielle aktører er til nå lite oppmuntrende. Behovet for investeringer, kompetanse og effektivitet er størst der utsiktene til lønnsomhet er minst, og der full dekning av kostnadene og privat avkastning vil skape store sosiale problemer. Vannforsyningen må organiseres i tråd med nasjonale forutsetninger og ikke etter multinasjonale selskapers interesser. I Cochabamba i Bolivia endte for eksempel mange opp med å bruke over en firedel av inntektene sine på vann som følge av prisstigning da vannforsyningen ble privatisert. I vinter skrev imidlertid nyhetsmagasinet The Economist at høyere priser ikke trenger ramme de fattige. Chiles ordninger ble framhevet som forbilledlige: fattige faktureres full pris, men sender regningen til lokale myndigheter. I Chile lar man altså fellesskapet ta kostnadene for de fattigste, mens de rikes betalingsevne brukes til å subsidiere selskapets avkastning. Men utviklingslandenes manglende offentlige ressurser til vannforsyning var jo årsaken til at man gikk inn for privatisering! Denne ordningen er dessuten svært sårbar for de fattige, fordi viljen til å betale deres vannforbruk avhenger av politikernes vilje til å prioritere dem i budsjettene. Verdensbanken har på hele 1990-tallet krevd kommersialisering av vannforsyningen. Derfor har de aller fleste land som mottar EUs krav allerede foretatt privatiseringer. Problemet er at GATS vil endre betingelsene dramatisk også for eksisterende privatisering. Fordi GATS vil forby at politikerne styrer hvilke konsesjoner som betjenes av det private, vil subsidiering på tvers av konsesjonsområder bli vanskelig. Dette har vært nøkkelen til delstatsselskapet SABESPs suksess i Sao Paulo, Brasil. Selskapet er kommersielt drevet, men det offentlige er majoritetseiere. 20 av SABESPs 165 konsesjoner står for over 80 prosent av inntektene. Disse inntektene har selskapet brukt til investeringer og sosial prising i andre konsesjonsområder. Dersom Brasil påtar seg fulle GATS-forpliktelser kan multinasjonale selskaper ta fra SABESP de mest lukrative konsesjonene uten at myndighetene kan gripe inn. Har et land inngått GATS-forpliktelser på ett område, er det dessuten så å si umulig å trekke dem senere, selv om store endringer og sosiale utfordringer skulle tilsi det. Landet må i så fall forhandle frem kompensasjoner som tilfredsstiller alle de andre WTO-medlemmene, eller bli straffet med handelssanksjoner. Det hevdes ofte at GATS ikke hindrer reguleringer, men kun forbyr reguleringer som gjør forskjell på nasjonale og utenlandske tjenesteytere. Men GATS forbyr også reguleringer som hindrer eller er mer til byrde for handelen enn nødvendig. Det betyr at et land ikke kan kreve flere eller strengere reguleringer enn i andre land og derfor virker avskrekkende på handelen. Ifølge den kanadiske GATS-eksperten Ellen Gould, innebærer dette at det vil bli ulovlig for myndighetene å sette et tak for selskapenes prising av vann, kreve at operatører forplikter seg til å betjene alle husstander innenfor et konsesjonsområde, og at lokale myndigheter ikke kan sette strengere konsesjonskrav enn den nasjonale standarden, selv om geografiske variasjoner som vannmengde, miljømessig sårbarhet og fattigdom skulle tilsi det. De aller fleste land merker allerede presset om å privatisere vannforsyningen. Men GATS er internasjonal rett, og veier derfor svært tungt. I juridisk forstand er det bare menneskerettighetene som kan sammenlignes med GATS-avtalen, og retten til vann er nedfelt i FNs pakt om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I presiseringene til pakten slås det fast at det er ulovlig å sette utviklingen av vannforsyningen tilbake, og at «plikten til å beskytte krever at staten hindrer tredje parter i på noen som helst måte å blande seg inn i å nyte retten til vann». Der vanntjenester blir operert eller kontrollert av tredje parter, må staten hindre at de går på akkord med lik, økonomisk og fysisk tilgjengelig tilgang til rent vann. Etter vårt syn kan ikke dette bety noe annet enn at en inkludering av drikkevannsforsyning i GATS-avtalen vil være i strid med menneskerettighetene. All erfaring tilsier dessverre at kommersialisert privatisering setter utviklingen tilbake. I GATS-forhandlingene må Norge derfor markere tydelig avstand til EUs forsøk på å inkludere vanntjenester. Der er ikke beroligende for Norges posisjon at både utviklingsministeren og Stortinget til nå nærmest har benektet at debatten finner sted. Atle Sommerfeldt, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp