Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kvinnelig oppmerksomhet. Vinter

Stefan Øyan4. juni 2004

Mens det livnar i lundar har kjønnsstriden blomstret opp i Klassekampens spalter. Noen unge menn mener at kvinnefrigjøringen har gått for langt, at damene besitter all makt i dagens Norge. Dem om det. Imidlertid er det kommet meg for øre at bakgrunnen for det karslige utkjøret er at ynglingene føler seg avvist, at de mislykkes i å tiltrekke seg det motsatte kjønns oppmerksomhet. Det er til de gutta fritidspsykologen tilbyr kurset sitt i to deler. Kurset baserer seg på virkelige hendelser fra sånn omtrentlig kvinneåret 1975. Følger dere veiledningen, unge medbrødre, forsikrer jeg dere feminine falkeblikk. En vinternatt av det gammeldags kjølige slaget fikk jeg overnatte hos min livslange venn vi kan kalle Karl. Med sine to meter, fortauslange frakker, samt et stort antall dobbelt så lange selvstrikkede kunstnerskjerf, hadde han en fremtoning som gjorde inntrykk. Mørket avtok ikke, men natten ble til morgen og dermed løpeseddelsutdelingstid. Gradestokken viste litt under minus tyve og minnet meg på at jeg ikke hadde skjerf. Et bekreftelsens grynt fra Karl og jeg grep inn i skapet hans og iførte meg plagget på unge kunstneriske menns vis; en halvdel foran og en bak på ryggen. Den mer enn stappfulle trikken ned til sentrum bar alle tidens kjennetegn. Folk glodde hatsk og fiendtlig forbi hverandre, ingen ytret en stavelse og kroppskontakten mer merkbar enn i den daværende engelske fjerdedivisjon. Stansene var hyppige og skranglingen uendelig hjemmekjær. Så skjedde noe historisk. Et slags liv bredte seg i de stivnede trynene rundt meg. Medpassasjerne vekslet blikk med en forræderisk munterhet som var i strid med alt Oslo står for. Dessuten skulle det minimale mengder forfølgelsesvanvidd til for å innse at det var meg lystigheten gjaldt. Under den lovpålagte tolvminutters stansen utenfor Schous bryggerier brast det for de to helt unge kvinnene i min umiddelbare nærhet. De knakk sammen og dermed brøt lydhelvetet løs. Særlig huskes en høy mann med det mest oppsiktsvekkende hestetrynet du kan tenke deg. Han hadde åpenbart ikke åpnet sin egen latterdør siden OL' 52. Nå gjorde han det til gangs. Kneggende vrinsk, vrinskende knegg – ord virker utilstrekkelige.

Siste kapittel

Bendik Wold4. juni 2004

I bakgården var et helt tre dekket av hvite papirlapper, som blomster.

Prefab Sprout:When Love Breaks Down (1985)Sent i oktober reiser vi til Berlin. Vi bor på et billig herberge i Kreuzberg, sover lenge i den smale, harde sengen om ettermiddagene, om kveldene sitter vi i kafeen nedenunder og skriver på hver vår artikkel. Vi bestiller tysk øl og konjakk og blir langsomt flinkere til å kommunisere med lokalbefolkningen. En av kveldene drar vi på vernissage i et stort galleri ved Hallesches Tor. En annen dag tar vi lokaltoget ut til Mahrzahn, en av de store drabantbyene fra østblokktiden. Vi går oss nesten vill mellom de massive boligblokkene, ramler innom en kafé og bestiller mørk sjokoladekake og cola fra en streng dame i forkle, snikfotograferer henne under bordet og kysser lenge på toget inn til sentrum. Det er en fin tur.

Sviktet egne idealer

Alf R. Jacobsen4. juni 2004

Jeg leser «Gråsoner» som en litt trist bok, skrevet av en selvopptatt og forfengelig mann som satte sine egne interesser foran alle andres, skriver Alf. R. Jacobsen.

En sommerdag i 1995 traff jeg den sovjetiske avhopperen Oleg Gordievskij for første gang på et landsens vertshus i det sørlige England. Ti år var gått siden hans dramatiske flukt fra en sikker dødsstraff i Moskva – en flukt som gikk i bil over den finske grensen og den lange veien til Tromsø, hvor flyet til London ventet. Med 20 000 pund i årlig pensjon fra Secret Sevice og inntekter fra bøker og artikler levde den lyshårete og runde mannen et liv som en landsens gentleman. Men han hadde fortsatt flyktningens vaktsomhet, og det tok lang tid og mange møter før jeg ble invitert til hans hjem i Surrey.«Undervurdér aldri KGB», sa Gordievsky, som sammen med professor Christopher Andrew ved Cambridge-universitetet skrev «KGB. The Inside story of its Operations from Lenin to Gorbachov», en bok som fortsatt regnes som selve standardverket om den sovjetiske politiske etterretningstjenesten. En del bisarre begivenheter har i ettertid svekket Gordievskijs renommé, og mange har lett for å avfeie ham som fantast. Jeg kan bare si at jeg arbeidet tett sammen med ham gjennom flere år uten å gripe ham i løgner og overdrivelser. Etter mitt skjønn er det få norske kommentatorer som har forstått hvilken enorm betydning han hadde for vestlig kontraspionasje i 1980-årene – og ganske spesielt for Norge og Treholt-saken. Én person har skjønt det: Arne Treholt, og han bruker viktige deler av sin nye bok «Gråsoner» i et forsøk på å svekke Gordievskij. Gordievskij tjenestegjorde som offiser i KGB ved ambassaden i København, da han ble rekruttert av det britiske MI6 i 1974. Noe av det han tipset dem om var at KGB i Norge førte en politisk agent som arbeidet i utenrikstjenesten, og som hadde bakgrunn som journalist. Da POT mottok opplysningene, begynte en etterforskning som kom til å strekke seg over sju år – helt til Arne Treholt ble arrestert i januar 1984. Gordievskij, som i POTs papirer etter hvert fikk kodenavnet Ovation, ble i 1978 beordret tilbake til KGBs hovedkvarter i Moskva for en fireårig stabstjeneste og plassert i skandinavisk seksjon, hvor han tjenestegjorde under Treholts venner, de seinere KGB-generalene Victor Grusjko og Gennadij Titov, også kjent som Krokodillen.