Dokumentarfilmen er på opptur, men dokufilmregissøren behandles som en litt for ivrig journalist.

At Michael Moore vant Gullpalmen under Cannes-festivalen for en dokumentarfilm er et mektig symbol på den nye posisjonen til denne typen film. Kun én gang tidligere har Gullpalmen gått til en dokumentar; i 1956. Publikum vil se gode dokumentarer, enten de er kritiske og maktavslørende, som Moores «Bowling for Columbine» eller «Fahrenheit 9/11», personlige og nære, som Margreth Olins «Kroppen min» og «Dei Mjuke Hendene», innsiktsfulle og eksistensielle, som Even Benestads «Alt om min far» eller humoristiske og folkelige, som Knut Erik Jensens «Heftig og begeistret».I vår har to norske dokumentarfilmer hatt kinodistribusjon: «Tradra i går ble jeg tater» av Karoline Frogner og «Mannen som elsket Haugesund» av Jon Haukeland og Tore Vollan. For tiden går den franske suksessen «Å være og ha – en hyllest til livet» og den tysk mongolske halvdokumentaren «Historien om den gråtende kamel» på norske kinoer. Man skulle tro at det gode klimaet for dokumentarfilm kunne justere opp dokufilmregissørens arbeidsvilkår. Det motsatte er tilfelle. Dokufilmregissøren jobber i et uklart farvann. For hva er egentlig en dokumentar? Den danske dokumentaristen Jørgen Roos har sagt det slik: «En dokumentarfilm er ikke en spillefilm og heller ikke en reportasjefilm, det er virkeligheten opplevd gjennom et temperament».Dokumentarfilmen er mer enn et journalistisk arbeid med ekstra lang researchtid, den er mer enn et medium som skal registrere sannheten om virkeligheten. Som spillefilmen er den et kunstverk, med sin egen historie, estetikk og dramaturgi. Det kunne vært en uvesentlig distinksjon, men i Norge finnes det ikke liten forståelse for hvilke ressurser dokumentarfilmskaperne trenger. Som sakprosaforfatterne er de rangert under de som skaper fiksjon – når det kommer til avtaleverk, støtteordninger og prestisje. I dag er de fleste dokumentarfilmer tv-dokumentarer inntil det motsatte er bevist. Norsk filmfond krever at en dokumentarfilm er solgt til en tv-kanal – eventuelt har kinodistribusjon – før fondet går inn med produksjonsstøtte. Dette får flere konsekvenser:For det første betaler NRK dårligere for en dokumentar i dag enn for 20 år siden. Minuttprisen er halvert, og ligger nå på om lag 1000 kroner, ifølge Norsk Filmforbund. For å presse prisene opp gir Filmfondet like mye i støtte som tv-kanalen betaler, men det er vel neppe noen overraskelse at denne strategien ikke har slått til. Regissørene skvises.