Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Frivillige – ressurs eller uting?

Liselotte Krebs

Debatten omkring det nedleggingstruede Nordtvedt bibliotek i Groruddalen i Oslo har versert i lengre tid, og i denne sammenheng har spørsmålet om innsats fra frivillige vært framme.

Er det bra at frivillige kommer inn i ungdomsklubber, SFO-er eller bibliotekene? Eller er det en uting, et amerikanisert påfunn? I utgangspunktet mener jeg at frivillige er en ressurs i lokalsamfunnet og for lokalsamfunnets institusjoner. Frivillige kan gjøre det lille ekstra slitne ansatte ikke får tid til. I biblioteksammenheng kan frivillige stå for leksehjelp, arrangementer, bringe ut bøker til eldre og funksjonshemmede som ikke selv kan komme til biblioteket. De kan arrangere lesesirkler for voksne og høytlesning for barn. De kan stå for litteraturklubber, foredrag og fotoklubber. De kan skaffe ekstra bevilgninger til biblioteket fra det lokale næringsliv, og så videre. Kun fantasien setter grenser. Dette er tiltak som er egnet til å drive med i biblioteksregi og som bibliotek driver med ut over det ganske land. Som et supplement til bibliotekets ansatte og i samarbeid med bibliotekets ansatte ønsker vi frivillig innsats velkommen. Det frivillige derimot ikke kan eller bør gjøre, er å drive biblioteket i stedet for de ansatte. De har for det første ikke den relevante utdanningen eller erfaringen, og for det andre skyver de offentlig ansatte ut i arbeidsløshet.

Liselotte Krebs er leder for Kulturpersonalets fagforening

Liselotte Krebs

Strategier for Attac

Linn Herning

I klassekampen 13. mai kommenterer Lorenz Khazaleh under overskriften «Avslørende om Attac» debatten som fant sted på Zoolounge i Oslo 3. mai. Debatten stilte spørsmålet: Attac - ny radikalisme eller gammelt gjenferd?

Før jeg kommenterer hovedproblematikken, må jeg poengtere at det er paradoksalt når Khazaleh etterlyser en bredere appell fra Attac til de uorganiserte og «nyengasjerte», samtidig som han angriper meg for å ikke kunne landbrukspolitikken på rams. Skal Attac appellere bredt, må det være rom for å engasjere seg uten å bli møtt med et kravet om å være altvitende.

Når det gjelder forståelsen av «de nye miljøene» har Khazaleh oppfattet meg feil. Jeg verken mener eller sa at kvinnebevegelse og miljøbevegelse representerer nye miljøer. Derimot at alliansen mellom disse, og andre tradisjonelt adskilte miljøer, er viktig i forståelsen av hva som er nytt med den sosiale bevegelsen som manifesterer seg på Verdens sosiale forum, toppmøter, globaliseringskonferanser, demonstrasjonen mot Verdensbanken i 2002 og mot Irak-krig 15. februar 2003. Det handler om at det per i dag er et mye større rom for nye allianser innen de «tradisjonelle» organisasjonsmiljøene, og at flere av disse ser at deres kampsaker er avhengig av kampen mot nyliberalismen.

Khazaleh etterlyser min definisjon av nyliberalismen. For meg handler nyliberalisme om at markedets overstyring blir stadig sterkere, at pengeseddelen veier mer og mer når avgjørelser tas, og at de blir tatt uten folk og folkevalgte sin innflytelse. Slik systemet er i dag vil sannsynligvis forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon få mer å si for fremtiden til mitt universitet, enn studentene, professorene og utdanningspolitikerne - selv om de slår seg aldri så hardt sammen.

Attac er en organisasjon som lever i spenningsfeltet mellom de etablerte og de nye miljøene. Vi prøver etter beste evne å dra positive elementer ut av begge, og tror det kan gi en synergieffekt som skaper en sterkere, bredere og mer slagkraftig allianse for en annen verden.

Diskusjonen om hvordan Attac kan generere nytt engasjement og aktivere uorganiserte som identifiserer seg med organisasjonen, er en ganske annen. Jeg er uenig med Khazaleh i at folk blir skremt fra å melde seg inn på grunn av argumentene som brukes i Attac. Jeg opplever heller ikke argumentene som «kjedelig venstresideretorikk». Ser man på medlemsmassen i Attac finner man et stort mangfold. I Attac finnes folk i alle aldersgupper, noen jobber parallellt i andre organisasjoner, noen har aldri satt sin fot i den politiske manesjen før de meldte seg inn i Attac, andre var en svipptur innom for noen år siden og det finnes de som har viet all sin tid til organisasjonslivet.

Det er også viktig å se på hvor i organisasjonslivet de «organiserte» kommer fra. For også her finnes det svært ulike bakgrunner: miljø-, fag- og kvinnebevegelse, solidaritetsmiljøer og politiske partier for å nevne noen. Fra mitt ståsted ser ut til at det er helt andre faktorer som har ført til minkende medlemsmasse. Noen eksempler er fraværende vervekultur, liten administasjon, for lite oppfølging av lokallag og manglende medlemstilbud. Dette er ikke spesielt merkverdig i en organisasjon som kun er tre år gammel, men derimot ting det er viktig å jobbe videre med i utviklinga av Attac.

Attac sin rolle i organisasjonsfloraen er etter mitt syn både som organisasjon og som nettverk. En slik dobbeltrolle vil føre med seg en del problemstillinger og uklarheter, men det er på ingen måte en umulig oppgave. Vi jobber med konkrete saker, samtidig som vi er med og bygger temanettverk og allianser mot nyliberalismen.

Det virker som om både Khazaleh og jeg mener at Attac er verdt å satse på, ettersom vi begge er medlemmer av organisasjonen. At det er mangel på engasjementet i og rundt Attac kan lett avvises ved for eksempel å se på antallet artikler som omhandler Attac i denne avisa og hvor ofte organisasjonen refereres til i enhver diskusjon om globalisering. Og konklusjonen må jo bli at jo flere som melder seg på debatten og som blir med i Attac, samme hvor de kommer fra, jo sterkere blir organisasjonen.

Linn Kolsrud Herning

Internasjonal solidaritet starter her

Hilde Larsen

I sitt innlegg den 11. mai skaper Svein Arne Lie inntrykk av at det er et motsetningsforhold mellom kampen for nasjonale rettigheter og kampen for internasjonal solidaritet. Han skiller mellom velferd i vest og velferd i øst. Begge disse skillelinjene er falske.

For å henge med i utviklingen av EU, må fagforeningene svare med noe annet enn nasjonale merkelapper når kapitalen utfordrer deres arbeiderrettigheter og velferd. For det andre må fagbevegelsens organisasjon og politiske mål sette internasjonal solidaritet øverst på dagsorden, skriver Lie.

Det mest problematiske med argumentasjonen til Svenn Arne Lie er likevel inntrykket han skaper (bevisst eller ubevisst) om at når norske fagbevegelser slåss for rettigheter i Norge er det usolidarisk. Lie setter opp et kunstig motsetningsforhold mellom det han kaller «nasjonal merking» og arbeid for «internasjonal solidaritet». Det er vanskelig å skjønne hva Lie mener med nasjonal merking av arbeiderrettigheter og velferd. Han har bare gitt ett eneste konkret eksempel, nemlig kravet om overgangsordninger i forbindelse med EUs utvidelse mot øst. Han skaper dermed et inntrykk av at det er galt av fagbevegelsen i Vest-Europa å slåss for å bevare de rettighetene det har tatt tiår å få gjennomslag for - rettigheter som normal arbeidstid, faste fridager og rett til sykepenger, en arbeidsledighetstrygd det går an å leve av og ikke minst en relativt sett god velferdsstat. Jeg kan ikke skjønne hvordan vi kan slåss for at andre skal oppnå slike rettigheter, hvis vi ikke samtidig er opptatt av å kjempe for dem på hjemmebane.

I EU-debatten blir nei-siden beskyldt for å være egoistisk og lite villig til å dele den norske rikdommen med andre. Arbeid for å sikre rettigheter som ivaretar velferd og arbeid for folk i Norge blir nærmest fremstilt som suspekt og litt småbrunt. Det er en kortslutning å tro at det er et motsetningsforhold mellom velferd i vest og velferd i øst. Dårlig velferd i Vest-Europa vil være en trussel mot velferd i øst, akkurat på samme måte som dårlige ordninger i øst setter velferden i vest under press. Slik jeg ser det er en sterk nasjonal fagbevegelse en forutsetning for å kunne opprettholde rettigheter og velferd i vest. Og en ting er sikkert: Hvis vi ikke klarer å forsvare lønn, velferd og arbeidsvilkår i vest vil det bli vanskeligere å oppnå rettigheter i øst. Da vil det verken være grunnlag for å kreve rettigheter eller noen grunn for kapitalkreftene å innføre dem.

Lie kritiserer arbeiderbevegelsen i Vest-Europa for å være for passive i EU. De er mer opptatt av nasjonal merking fremfor internasjonal solidaritet i EU, skriver Lie. Men det er lett å vedta internasjonal solidaritet, og det er lett å være enige om at vi trenger en sterkere fagbevegelse i EU for å demme opp for den ekstreme markedsliberalismen. Problemet med dette resonnementet er at EUs politiske rammeverk direkte motvirker dette.

Hilde Larsen