Vil ha Gud inn i grunnloven

Espen Løkeland-Stai

Skal den kommende EU-grunnloven inneholde en henvisning til kristendommen? Det vil i så fall skape problemer i forholdet til de mange muslimene som i dag er bosatt i unionen, eller i forholdet til Tyrkia - som banker på EU-døra - som på tross av sin sekulære grunnlov har en stor muslimsk befolkning. Og den vil heller ikke være populær i det sekulære Frankrike. Omlag like lite populær som mangelen på en slik henvisning vil være i Vatikanstaten.

Kravet om at kristendommen skal skrives inn i EU-grunnloven reises nå med ny styrke i et brev fra en allianse av sju katolske EU-land: Polen, Italia, Litauen, Portugal, Tsjekkia, Slovakia og Malta til det irske EU-formannskapet. Dermed tvinger spørsmålet seg inn i sluttspurten av det som etter formannskapets plan skal være sluttspurten for grunnlovsforhandlingene.

Sekulær regjering

Den nye spanske regjeringen har trukket landet ut av den katolske fronten for å få Gud inn i grunnloven. Landets utenriksminister Miguel Angel Moratinos uttaler ifølge den britiske avisa The Guardian, «Spania er et katolsk land, men i den europeiske konstitusjonen er regjeringen vår heller sekulær, og ut fra dette vil vi respektere teksten slik den står i dag».

Frankrike er klar motstander av at grunnloven skal inneholde en henvisning til kristendommen. Det samme er Belgia og de protestantiske nordiske landene. I tillegg ber Slovenia og Storbritannia om at teksten skal stå slik den står i dag.

Prioritert spørsmål

Alliansen av de sju landene er dessuten ikke alene om å presse på for å få en henvisning til kristendommen. Ifølge den danske avisa Kristeligt Dagblad har en rekke private kirkelige organisasjoner, med støtte fra konservative og kristeligdemokratiske politikere i EU-parlamentet, startet en underskriftskampanje for å få Gud inn i EU-grunnloven.

Espen Løkeland-Stai

Frivillige – ressurs eller uting?

Liselotte Krebs

Debatten omkring det nedleggingstruede Nordtvedt bibliotek i Groruddalen i Oslo har versert i lengre tid, og i denne sammenheng har spørsmålet om innsats fra frivillige vært framme.

Er det bra at frivillige kommer inn i ungdomsklubber, SFO-er eller bibliotekene? Eller er det en uting, et amerikanisert påfunn? I utgangspunktet mener jeg at frivillige er en ressurs i lokalsamfunnet og for lokalsamfunnets institusjoner. Frivillige kan gjøre det lille ekstra slitne ansatte ikke får tid til. I biblioteksammenheng kan frivillige stå for leksehjelp, arrangementer, bringe ut bøker til eldre og funksjonshemmede som ikke selv kan komme til biblioteket. De kan arrangere lesesirkler for voksne og høytlesning for barn. De kan stå for litteraturklubber, foredrag og fotoklubber. De kan skaffe ekstra bevilgninger til biblioteket fra det lokale næringsliv, og så videre. Kun fantasien setter grenser. Dette er tiltak som er egnet til å drive med i biblioteksregi og som bibliotek driver med ut over det ganske land. Som et supplement til bibliotekets ansatte og i samarbeid med bibliotekets ansatte ønsker vi frivillig innsats velkommen. Det frivillige derimot ikke kan eller bør gjøre, er å drive biblioteket i stedet for de ansatte. De har for det første ikke den relevante utdanningen eller erfaringen, og for det andre skyver de offentlig ansatte ut i arbeidsløshet.

Liselotte Krebs er leder for Kulturpersonalets fagforening

Liselotte Krebs

Strategier for Attac

Linn Herning

I klassekampen 13. mai kommenterer Lorenz Khazaleh under overskriften «Avslørende om Attac» debatten som fant sted på Zoolounge i Oslo 3. mai. Debatten stilte spørsmålet: Attac - ny radikalisme eller gammelt gjenferd?

Før jeg kommenterer hovedproblematikken, må jeg poengtere at det er paradoksalt når Khazaleh etterlyser en bredere appell fra Attac til de uorganiserte og «nyengasjerte», samtidig som han angriper meg for å ikke kunne landbrukspolitikken på rams. Skal Attac appellere bredt, må det være rom for å engasjere seg uten å bli møtt med et kravet om å være altvitende.

Når det gjelder forståelsen av «de nye miljøene» har Khazaleh oppfattet meg feil. Jeg verken mener eller sa at kvinnebevegelse og miljøbevegelse representerer nye miljøer. Derimot at alliansen mellom disse, og andre tradisjonelt adskilte miljøer, er viktig i forståelsen av hva som er nytt med den sosiale bevegelsen som manifesterer seg på Verdens sosiale forum, toppmøter, globaliseringskonferanser, demonstrasjonen mot Verdensbanken i 2002 og mot Irak-krig 15. februar 2003. Det handler om at det per i dag er et mye større rom for nye allianser innen de «tradisjonelle» organisasjonsmiljøene, og at flere av disse ser at deres kampsaker er avhengig av kampen mot nyliberalismen.

Khazaleh etterlyser min definisjon av nyliberalismen. For meg handler nyliberalisme om at markedets overstyring blir stadig sterkere, at pengeseddelen veier mer og mer når avgjørelser tas, og at de blir tatt uten folk og folkevalgte sin innflytelse. Slik systemet er i dag vil sannsynligvis forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon få mer å si for fremtiden til mitt universitet, enn studentene, professorene og utdanningspolitikerne - selv om de slår seg aldri så hardt sammen.

Attac er en organisasjon som lever i spenningsfeltet mellom de etablerte og de nye miljøene. Vi prøver etter beste evne å dra positive elementer ut av begge, og tror det kan gi en synergieffekt som skaper en sterkere, bredere og mer slagkraftig allianse for en annen verden.

Diskusjonen om hvordan Attac kan generere nytt engasjement og aktivere uorganiserte som identifiserer seg med organisasjonen, er en ganske annen. Jeg er uenig med Khazaleh i at folk blir skremt fra å melde seg inn på grunn av argumentene som brukes i Attac. Jeg opplever heller ikke argumentene som «kjedelig venstresideretorikk». Ser man på medlemsmassen i Attac finner man et stort mangfold. I Attac finnes folk i alle aldersgupper, noen jobber parallellt i andre organisasjoner, noen har aldri satt sin fot i den politiske manesjen før de meldte seg inn i Attac, andre var en svipptur innom for noen år siden og det finnes de som har viet all sin tid til organisasjonslivet.

Det er også viktig å se på hvor i organisasjonslivet de «organiserte» kommer fra. For også her finnes det svært ulike bakgrunner: miljø-, fag- og kvinnebevegelse, solidaritetsmiljøer og politiske partier for å nevne noen. Fra mitt ståsted ser ut til at det er helt andre faktorer som har ført til minkende medlemsmasse. Noen eksempler er fraværende vervekultur, liten administasjon, for lite oppfølging av lokallag og manglende medlemstilbud. Dette er ikke spesielt merkverdig i en organisasjon som kun er tre år gammel, men derimot ting det er viktig å jobbe videre med i utviklinga av Attac.

Attac sin rolle i organisasjonsfloraen er etter mitt syn både som organisasjon og som nettverk. En slik dobbeltrolle vil føre med seg en del problemstillinger og uklarheter, men det er på ingen måte en umulig oppgave. Vi jobber med konkrete saker, samtidig som vi er med og bygger temanettverk og allianser mot nyliberalismen.

Det virker som om både Khazaleh og jeg mener at Attac er verdt å satse på, ettersom vi begge er medlemmer av organisasjonen. At det er mangel på engasjementet i og rundt Attac kan lett avvises ved for eksempel å se på antallet artikler som omhandler Attac i denne avisa og hvor ofte organisasjonen refereres til i enhver diskusjon om globalisering. Og konklusjonen må jo bli at jo flere som melder seg på debatten og som blir med i Attac, samme hvor de kommer fra, jo sterkere blir organisasjonen.

Linn Kolsrud Herning