Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Denne uka går en merkelig konferanse av stabelen i København. Initiativet til konferansen Copenhagen Concensus er tatt av den omstridte Bjørn Lomborg, direktør ved det såkalte Institut for Miljøvurdering. Formålet med konferansen, som blant annet samler fire nobelpristakere, er at «ni av verdens ledende økonomer» i løpet av en uke skal sette opp en liste over de mest presserende problemene i verden, rangert etter hvor økonomene finner det mest lønnsomt å investere 50 milliarder fiktive Monopol-penger. Poenget med seansen, som koster 6,7 millioner danske kroner – fem millioner er bekostet av den danske stat – er ifølge arrangørene å sørge for at politiske beslutninger i størst mulig grad hviler på fakta og ikke på vilkårlighet. Hele forutsetningen for opplegget er hvilke økonomiske fordeler det vil gi å realisere de ulike løsningsmulighetene. Resultatet, slik Lomborg tenker seg det, er en hendig liste som gir politikerne beskjed om det er mest lønnsomt å angripe klimaproblemet, smittsomme sykdommer, terrorisme, korrupsjon, handelshindringer, sult eller borgerkrig. Miljøøkonom Dorte Vigsø ved Institut for Miljøvurdering kan fortelle at grunnen til at det bare er økonomer som skal foreta rangeringen, er at «øvelsen ikke (kan) gjennomføres i fora som er preget av særinteresser eller bokstenkning». I motsetning til for eksempel klimaforskere er det bare økonomer som kan fri seg fra denne typen «hang-ups». Men som alle vet vil denne typen vurderinger – for ikke å snakke om rangeringer – være fylt av subjektivitet og politikk. «Hvis det virkelig kommer en prioritert prisliste fra økonomene, vil det være en ugjennomtrengelig blanding av viktig faktakunnskap, kvalifiserte gjetninger, personlige verdibedømmelser og politiske kompromisser», slår den danske avisa Information fast. Og bare i den grad prislisten støtter allerede forutinntatte oppfatninger, kan man vente at den blir brukt politisk. Vi er skjønt enig med vår danske aviskollega som stempler Lomborgs siste påfunn som økonomisme «in absurdum».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen