Vi har med stigende forundring og bekymring fulgt utviklingen i Klassekampen den siste tiden. At avisen i sin grunnholdning er sterkt antisionistisk er ingen nyhet – hvilket vi heller aldri har funnet noen grunn til å kommentere. Det får stå enhver fritt å mene hva man vil om ulike former for nasjonalisme, hva enten den er europeisk, arabisk – eller jødisk. Vi tillater oss imidlertid å si at vi registrerer at Klassekampen også i dette spørsmålet opererer med en viss form for apartheid, ved at enkelte former for nasjonalisme er positiv, som den palestinske, mens andre blir fordømt – som den jødiske. At verdenssamfunnet har en annen holdning til denne problemstillingen affekterer tydeligvis ikke. Blant annet svarte FNs generalsekretær Kofi Annan under et åpent møte i Sverige høsten 2001, på direkte spørsmål fra en av våre medlemmer, at «Sionisme er ikke rasisme, men en legitim form for nasjonalisme». Hva man enn måte mene om FNs generalsekretær, så er han i alle fall ikke en mann som i utrengsmål løper Israels eller sionismens ærend. At nasjonalismen som historisk kraft nær alltid er vurdert ulikt i forskjellige miljøer, er så en annen sak. Enkelte ser den moderne politiske nasjonalismen, skapt i Europa på 1800-tallet, som en idé til frigjøring av nasjoner og folkeslag, andre ser den helst som redskap til isolasjon, proteksjonisme og rasisme. Sannheten er trolig at ja; nasjonalismen har utvilsomt vært en frigjørende kraft for undertrykte nasjoner, men den er samtidig en ideologi som har blitt misbrukt av destruktive krefter. Det åpenbare med nasjonalismen er at den ikke kjenner politiske eller religiøse begrensninger, den har blomstret i så vel sosialistiske som sterkt konservative miljøer, i kristne som hinduistiske, muslimske – og jødiske kulturkretser.