Saddams fortrolige Av Ala Bashir og Lars Sigurd SunnanåCappelen 2004, 383 siderSaddams lege, favorittkunstner og fortrolige har skrevet en upersonlig personlig fortelling om Iraks siste 40 år. Ala Bashir har vært en del av den irakiske eliten de siste 20-30 årene, både som kunstner, lege og omgangsvenn med maktmennesker og beslutningstagere i Irak. Han har vært lege, ikke bare for Saddam, men for hele hans familie, deres venner, allierte og elskerinner. Han har møtt dem mellom slagene, i de mest sårbare situasjoner og ikke minst i deres uendelige rekke av konflikter med hverandre og omverdenen. I tillegg har han hatt tilgang til en rekke førstehåndskilder som amerikansk etterretning, så vel som verdenspressen ville gitt mer enn en legemsdel for å få et fortrolig forhold til. Han gir utførlige referater fra sine møter. Likevel kommer man som leser ikke inn på verken Saddam eller Bashir. Saga«Saddams fortrolige» er ingen sensasjonell bok. Først og fremst fordi den ikke inneholder mange sensasjoner. Mesteparten av det som står om familien Saddams liv i blod- alkohol- og sjalusirus har vært kjent eller ant fra før. Mangelen på nye avsløringer forsterkes av bokas tone og stil. Bashir og Sunnanå skriver korthogde setninger nesten frie for adjektiver og Bashir selv avstår for det meste å vurdere det han ser. På det beste gir denne stilen en slående kontrast til de grusomhetene den forteller om, for eksempel når Bashir skildrer irakisk dagligliv de første årene etter Gulfkrigen. Han gjenforteller historien om sin venn brigaderen al-Ali som nå har blitt brukthandler for å prøve å skaffe seg penger til mat. al-Ali blir invitert hjem til en ung mann som skal ha en videospiller å selge. Hos den unge mannen finnes ingen møbler, ingen tepper, intet annet enn en ung kvinne, en blikkboks og en ubrukelig videospiller. Bashir og Sunnanå referer samtalen slik: (…) «Jeg beklager», sa al-Ali, «Men jeg kan ikke få solgt den.» Den unge mannen så desperat på ham. «Nei vel, men hvis du kjøper den likevel, skal du få ligge med min kone» Han pekte på henne. Brigaderen gikk. (…) Sammen med en stadig oppramsing av navn og slektskapsforhold som er nødvendige for å forstå irakisk politikk, gjør denne ordknappheten at boka får nærmest sagapreg.